Taket av en rød teltduk

Taket av en rød teltduk. Ritva lukket øynene og forsøkte å ikke tenke på det. En dump følelse sank sakte i brystet, gjorde henne tung og nummen.

Det sitret henne i det hun la merke til sin egen pust, sine egne hjerteslag. Hun merket hvordan de  tiltok ettersom hun kjente etter. Hvordan pusten ble kort og rask. Nei. Tenk om noen sto og så på henne nå. Hun forsøkte å tvinge seg rolig igjen, men hjertet slo bare hardere i respons. Hjertet…

Nei nei nei, hun ville ikke dit med tankene. Hun ville helst ikke tenke i det hele tatt. Tenk om noen sto rett i nærheten av henne nå og så på henne. De hadde tatt henne med seg. De hadde… De måtte ha… Hva hadde de gjort med henne før hun våknet?

Hvorfor måtte pusten hennes være så panisk og pesende. Selv folk utenfor teltet måtte da høre henne nå. Men tenk om det ikke var noen her. Tenk om hun kunne snike seg unna før de kom tilbake. Tenk om hun gikk glipp av sjansen fordi hun ikke turte åpne øynene igjen.

Et smertefullt gispende stønn unnslapp henne. Ritva presset øynene hardere sammen, hele ansiktet ble til en grimase. Hun vred seg over på siden og tvang øynene opp.

Bror.

Før hun klarte å tenke flere tanker hadde hun skutt begge hendene frem mot kroppen hans for å forsikre seg om at det ikke var en innbilning eller en drøm. Huden hans var kald og stiv under fingrene hennes, men han var virkelig der. Noen hadde lagt ham på en benk rett ved siden av henne.

Noen.

Hvem kunne det ellers være.

Ritva strøk bror vart over det opphakkede kinnet. Strøk en tust av brunt hår bak øret hans. Selv når han var slik kunne hun fremdeles se hvor vakker han hadde vært. Hvor vakker han kom til å være igjen når han gikk ned i Ardas skyggedal. Hvor vakker han en gang kom til å bli om han ble født på ny. En kald følelse sank i hjertet hennes. Hvem var det som ville bry seg nok til å danse på asken hans her enn henne? Og Ritva kom aldri til å bære fram noe barn. Så mye hadde blitt opplagt for henne de siste årene. Hadde hun kunne blitt gravid ville hun vel blitt det for lenge siden. Det hadde virket som en velsignelse for bare noen dager siden, men nå. Tårer presset på og rant over nesebue og tinning. Selv ikke dette kunne hun gjøre for ham. Selv ikke dette.

Hun ble liggende slik en stund. Tårene rant og rant. Gjorde håret hennes vått. Hvordan var det mulig å ha så mange tårer? Ville de bare komme for alltid hvis hun ble liggende her? Ritva trakk pusten dypt og skjelvende.
«Nå gråter jeg over min egen udugelighet og ikke for deg.»
Hun sa det høyt mot Brors døde ansikt og hun hørte at det var sant. Ritva  prøvde å tørke tårene vekk. Hun reiste seg på albuen for å sette seg opp. Når føttene hennes nådde bakken rørte de ved noe som føltes feil. Det kjentes ikke ut som bakke.

To svarte avkappede hender. Ritva skrek før hun riktig visste hva hun så. Hun dro føttene til seg så raskt at hun falt ned av benken på den andre siden. Pusten ble slått ut av henne og når hun prøvde å skrike igjen kom det bare ut et hest hves. Hun karret seg bort fra benken og så at det lå enda en hånd der på bakken, nei, en hel arm. Ritva stirret stivt på armen og klarte knapt å tenkt. Pusten hennes kom kort og panisk mellom sammenbitte tenner. Nei. De hadde…. Det svimlet for henne. Hun åpnet munnen for å kunne puste bedre, men pusten ville ikke roe seg ned. Hun tvang blikket bort fra armen for å se om det var flere grusomheter i vente, men så måtte hun stirre på den igjen. Armen.

Den lå der som et stykke fordervet slakt. Som noe søppel de ikke hadde brydd seg med å rydde unna. Det var hennes arm, det var hun sikker på. Selv om hun visselig hadde to armer på sin egen kropp fremdeles. Ritva gned seg der kuttet ville ha blitt gjort. Hun gned seg og gned seg. Lette etter spor av det som hadde skjedd selv om hun nå var ganske sikker på at hun ikke ville finne noe. Hun ble var på at hun vugget seg selv. Rytmen i hånden som gned og kroppen som vugget fra side til side roet henne omsider ned og ga henne rom til å tenke.

Ramute. Måten han hadde sett på henne når hun takket for brødet og vinen, som om han hadde skammet seg for å ikke kunne gjøre mer for henne. Og så hadde han tillatt dette? Det burde virkelig ikke overraske. Virkelig ikke. Hadde ikke livet vært en lang rekke med svik som det var? Det var bare at hun faktisk hadde trodd på ham. At hun hadde følt seg som et virkelig menneske når han så på henne. Og ikke som en ting som bare kunne brukes og skades og kastes til side. Men så var han likevel slik som alle andre menn.

Hva var det neste de kom til å gjøre med henne? Ville de kutte av henne armen ved skulderen? Ville de kutte av henne beina? Pusten ble kortere og raskere igjen og Ritva gned seg hardere for å holde panikken nede. Hun gned seg så hardt at det gjorde vond. For det var sant, hun kom til å måtte føle det også. Blikket hennes søkte etter teltåpningen, men like raskt søkte det tilbake mot bror. Var det derfor han var her? Fordi de visste hun ikke ville forlate ham?

Ritva hadde aldri kunne forlatt ham. Ikke siden den gangen han nektet å forlate henne.

Minnet kom til henne nå av morens jamrende gråt. «Dere dreper et barn, hun er bare åtte år.» Moren hadde stått foran rådet av de eldste og bønnfalt dem igjen og igjen. Men de hadde bare sett foraktelig på henne, en kvinne som ville skille seg fra sin mann for å gifte seg med en annen. Skulle hun bare ta alle barna og forlate ham uten hjelp i huset? De hadde allerede felt dommen, men moren jamret fremdeles. «Ikke ta fra meg jenta mi.» Ritva selv hadde stått og klamret seg til Bror. Forsiktig hadde han løsnet seg fra grepet hennes og hun hadde trodd det var fordi han var lei av henne, men så trådde han frem på gulvet foran rådet. Han var bare 12 år selv den gangen, men han hadde hørtes ut som en mann når han sa det. «Jeg skal også bli hos far, jeg skal passe på Ritva.»

Og han hadde forsøkt, Merin bevare ham, med all innbitthetheten og påståeligheten til en 12åring som hadde fått det for seg at noe var virkelig viktig. Det hadde kostet ham dyrt. Uansett hva som kom senere så hadde han allerede gitt henne så mye mer av seg selv enn noen kunne forvente. Hvem var Ritva til å be ham om mer, til å be ham om noe som helst. Det var hun som hadde skyldt ham, for alltid. Og nå ville hun aldri får sjansen til å betale ham tilbake.

Utenfor teltet kunne hun høre skritt nærme seg. Ritva trakk knærne opp mot brystet og foldet armene rundt dem. Hun så avventende mot teltåpningen og kjente hårene i nakken reise seg når klaffen ble skjøvet til side.

Det var den høye tynne mannen. Synet av ham fylte henne med en kvalmende gru og hun ble sittende musestille i håp om at han ikke skulle legge merke til henne. Det var et fåfengt håp. Øynene hans søkte rundt og videt seg ut når han fikk øye på henne. Et lite øyeblikk ble øyene hans enda videre og munnen åpnet seg før han lot til å ta seg sammen.
Han kremtet. «Du er våken.»
Det var så typisk menn å fortelle henne åpenbare ting som om det var en nyhet. Ritva hadde ikke tall på alle gangene de hadde kalt henne en billig hore, sagt at de visste at hun ville gi etter. Minnene ble til en bitter trass der hun satt.
«Fortell meg noe jeg ikke vet.»
Hun skulte opp på ham og håpet for en gangs skyld at hun så virkelig skrekkinngytende ut. Det gledet henne når han bare ble stående en stund og være svar skyldig.
«Men ikke fortell meg om armene og hendene mine, det har jeg allerede skjønt.»
Det nølende uttrykket i ansiktet hans gikk over i nysgjerrighet og Ritva angret raskt på at hun hadde brakt temaet på bane. Nå kom og knelte ved siden av henne. Trakk i armen hennes som en sulten åtselfugl. 

Først ble hun så overveldet og overrumplet av det at hun bare lot det skje, men så fikk hun nok.
«Slipp meg! Ikke ta på meg.»
Hun vred og slet for å komme seg løs og krabbet unna langs bakken for å unnslippe ham.
Han hadde ikke mer skam enn at han så overrasket ut. Han så ut som om kramsfuglen på fatet plutselig hadde kommet til live igjen og prøvde å unnslippe kniven.
«La meg være i fred!»
Et jamrete tonefall hadde smøget seg inn i stemmen. Halsen føltes trang og snart kom tårene også. Ritva gråt imens hun prøvde å gni unna følelsen av hendene hans.

Han lot henne være, i alle fall for nå. Når Ritva hadde grått ferdig og så opp kunne hun se ham sitte på sengebenken hun hadde lugget på når hun våknet. Når de fikk øyekontakt lente han seg frem og støttet albuene på knærne.
«Det er i sannhet besynderlig.»
Han sa det som om han snakket til henne, men Ritva fikk seg ikke helt til å tro å det. Det var vel heller mer sannsynlig at han sa det mest til seg selv. Han fortsatt å se på henne som om hun var et merkelig dyr og han strøk seg tankefullt over den smale strenge munnen sin.
«Hvordan går det med Ramute?» Spurte Ritva.
Øynene hans videt seg ut.
«Jeg spurte hvordan det går med Ramute av Veimar, du vet, han jeg brakte hit fra slagmarken.»
Mannen strøk seg over munnen igjen og la hodet på skakke.
«Jeg tror ikke jeg skal diskutere krigsherrens helse med deg.»
Ritva senket brynene. Da gikk det kanskje ikke så bra som de først hadde håpet.
«Jeg vil snakke med ham.»
«Det er nok ikke mulig.» Han strøk seg over leppene. «Men, nå som du virker klar i sinnet, vil du la meg undersøke armene dine?»
Ritva ristet på hodet.
«Jeg vil snakke med Ramute, hvis du lar meg se ham så skal du få klå og skjære på meg så mye du vil.»
Den tynne mannen himlet med øynene.
«Jeg kan bringe deg noe å spise. Vil du la meg se på armene dine da?»
Ritva ristet på hodet igjen.
«Hvis han fremdeles lever vil jeg se ham, han lovet meg noe.»
Det var en løgn, men det bare glapp ut av henne i et håp om at det ville gjøre en forskjell.

Etter noe ytterligere argumentasjon frem og tilbake lot han til å gi opp og han forlot teltet med et oppgitt stønn. Kanskje hun virkelig var urimelig? Ritva visste ikke, men hun brydde seg ikke så mye heller. Det eneste hun klarte å føle var en dyp takknemlighet for å endelig få være i fred igjen.

Den følelsen varte en stund. Ritva sank sammen på bakken og lot kroppen slappe av. Kjente seg tung og utslitt. Men så kom det sakte, sakte smygende, vissheten om at brors døde kropp og hennes egne døde arm lå rett der borte og at alt fremdeles var forferdelig, vemmelig og trist.

Hun følte seg svak og nå angret hun på at hun ikke hadde takket ja til mat. Hvis han kom tilbake igjen, så skulle hun si at hun hadde ombestemt seg. Hvis hun bare klarte å konsentrere seg om noe annet så skulle hun nødvendigvis klare å bli tatt litt på. Det ville slettes ikke være det verste hun hadde vært med på.

Stemmer utenfor. Noen tok i teltklaffen og Ritva stivnet i skrekk. Selv om hun nettopp hadde tenkt at hun var rede, så grep redselen henne allikevel. Men det var ikke den tynne mannen som kom inn. Det var den unge kvinnen som hadde stormet ut av teltet og ropt sinte ting om Ramute. Hva gjorde hun her? Ritva så vaktsomt opp på henne, observerte hvordan hun gren på nesen av synet av den døde kroppen og kroppsdelen på bakken.
«Hva er det far har lovet deg?» Stemmen hennes var litt fraværende, men den var også streng og skarp.
Hvorfor var det datteren hans som kom? Kanskje Ramute virkelig var død da? Tankene spant, men så landet de på noe uimotståelig og hun fikk seg ikke til å holde løgnen tilbake.
«At dere skulle ordne et likbål for broren min.»
Det var en sjanse å ta, men tenk om de faktisk gjorde det. Ritvas hjerte banket hardt og håpefullt i brystet.
«Uten et likbål kan han ikke komme seg til Ardas skyggedal.»
Den unge kvinnen så skeptisk ned på henne.
«Faren min lover mye men holder lite, du burde ikke tro på ham.» Det var forakt i stemmen hennes.
Hun gned seg i ansiktet og skar en grimase.
«Vi har vel ikke hilst ordentlig. Jeg er Laug, femte datter av Ramute. Jeg skulle egentlig vært Laug av Ravklanen under Djal Herain nå, om det ikke hadde vært for far min.» Hun sukket og strøk seg over magen. «Han sover med feber, vi vet ikke hvordan det kommer til å gå.» Laug tok seg til munnen og en skjelving gikk gjennom kroppen hennes. «Jeg skal be dem ordne med et likbål.» Stemmen hennes skalv, hun kremtet og strammet seg opp. «Vi må uansett brenne våre egne.» Hun snudde seg som for å gå.
«Vent!» Ritva stavret seg på beina. «Kommer han til å komme her og skjære i meg igjen?»
Laug snudde seg, øynene hennes var smale og en grimase gled over leppene hennes.
«Det er fryktelig…» Det siste ordet ble hengende i luften imens Laug sto med halvåpen munn som om hun skulle til å si noe mer.
Ritva gned seg over armene.
«Det gjør vondt.»
Hun prøvde å se så stakkarslig ut som mulig, men gudene måtte vite om det fremdeles var mulig å appellere til sympati med dette groteske utseendet. Laug senket brynene.
«Hvem er du egentlig? Hva er det du heter?»
«Jeg heter Ritva fra Osen. Bror var den siste i familien min. Jeg vet ikke lengre hvem jeg er nå som han er død.»
«Og hva gjorde du i styrkene til Borgafolk?»
Ritva så ned på bakken.
«Jeg plukket piler og villfrukt om dagen… Jeg varmet senger om natten.»
Tenk at det kunne sies så kort og pent. Å varme senger. Det rommet ikke en lillefingerlengde av hva det hadde vært for henne disse årene. Gudene måtte vite hva denne lille pent kledde jenta tenkte om henne nå. Ritva orket ikke møte blikket hennes.
«Hva gjorde du i kampene da?»
Ritva trakk pusten sakte.
«Jeg vet ikke, de bare kom og beordret oss til å ta med rivene og knivene våre og så sendte de oss frem. Og så kom pilene»
I all den andre jævligheten hadde ikke Ritva hatt tid til å tenke over hva det faktisk hadde betydd. Erkjennelsen bredte seg kaldt gjennom henne. Hun husket i sjokkete glimt hvordan pilene hadde falt ned over dem som et dødelig regn. Hvordan de hadde dratt kvinner, slaver og gamle i bakken rundt henne. Og så når det ble opphold i pilregnet. Hvordan Borgfolkets soldater hadde kommet løpende brølende bak dem og tråkket over de døde som om de bare var dritt på bakken. Høyresiden av hodet hennes hadde svidd som om det hadde tatt fyr. Og så husket hun ikke mer fra begynnelsen på kampene.
«Greit.» Sa Laug. «Du kan henge etter meg i dag, jeg skal ikke la ham røre deg.» Hun løftet en pekefinger og holdt den opp i trynet på Ritva. «Men da føyer du deg etter meg, hører du? Om jeg ber deg om å gjøre noe for meg så spør du meg ikke hvorfor.»
Ritva stirret på fingeren og svelget. En ganske insisterende del av henne insisterte på at det var viktig å bli her og passe på Bror’s kropp, men så var det det andre, at hun ikke våget å fornærme personen som hadde lovet å skaffe ham et likbål. Hun svelget igjen og nikket.
«Selvfølgelig, be meg om hva som helst.»