Ingenting ble sagt mellom dem

Ingenting ble sagt mellom dem imens de strevde seg nedover bakkene, over døde kropper og falne våpen. Ramute presset hånden mot såret i buken og så stadig blekere ut der han tvang den ene foten frem etter den andre. Ritva tenkte på kroppene hun hadde dyttet unna ham. De som lå øverst hadde hatt rustninger som lignet den han bar selv. Som om de hadde falt en etter en i et forsøk på å beskytte ham etter at han hadde blitt dratt i bakken. Han hadde ikke ofret dem så mye som et blikk når han kom seg på beina og begynte å gå. Kanskje han hadde hatt nok tid gjennom natten til å ta farvel.

Tid nok til å ta farvel… Den dro stadig sårere i henne, lengselen etter bror der bake. Tårer piplet ned kinnene hennes, men hun fortsatte. Snart, snart så skulle hun overlate ansvaret for denne mannen til andre og da kunne hun bekymre seg for seg selv. Enn så lenge prøvde hun å holde fokuset på ham. Denne Ramute av Veimar som hadde blitt så sjokkert over at hun ikke visste hvem han var. Ansiktet hans var grovt og bredt, men det hadde en verdighet ved seg. Hvordan var det å være noen som ham? Å være så høy og sterk, kledd i så dyre klær, men likevel være så nær døden. Han som hadde forsøkt å kvele henne da han lå der hjelpesløs, bare for å kunne overleve noen få stunder til. Som kjempet så innbitt for å komme tilbake til folkene sine på tross av at han måtte vite hvor sannsynlig det var at han snart skulle dø uansett. Han virket ikke som noen som var redd for å dø.

Omsider, etter å ha kommet seg ned åsene, gjennom et skogholdt og over en slette, så kunne de skimte søyler av røyk på den bleke vinterhimmelen. Ritva lurte på hvorfor Ramute følte seg så sikker på at det var nettopp hans folk de var på vei mot, men hun kommenterte det ikke, det var det samme for henne hvordan dette endte.

Så snart de skimtet telt mellom trærne der fremme så ble de også oppdaget selv. Horn ble blåst i og tre soldater kom løpende frem. Bak dem stilte flere soldater seg opp i en voldsom fart og i det de tre første nådde frem hadde de to brede rekker i ryggen, en med spyd og en med bueskyttere.

Ramute tvang seg til å stå rakere og holdt frem en hånd. «Er Fallun her? Jeg trenger ham.» Den fremste av de tre soldatene snudde seg som for å gi signal til rekkene bak seg, men så spant han rundt igjen med blikket festet stivt på Ritva. Han trakk sverdet samtidig som de to andre gjorde det samme.
«Hva er dette?» Stemmen hans skalv.
Ritva ble stående som stivnet selv. Hun var redd for at de ville hugge henne ned om hun beveget seg eller prøvde å si noe. Hvordan var det hun så ut som gjorde dem så skrekkslagne? Kunne hvitt hår og grå hud virkelig være så skummelt?
«Hun hjalp meg, kanskje dere kan ta henne litt bedre imot.»
Den midterste soldaten sank sverdet tilbake i sliren og rettet seg opp. Med en anstrengelse tvang han ansiktet i nøytrale folder og snudde seg igjen.
«Ingen fare, tilbake til post.»

«Kan jeg gå nå?»
Spurte Ritva i det soldatene trådde til for å støtte Ramute den siste biten av veien.
«Bli en stund.» Sa Ramute. «La meg skaffe deg noe å spise.» Han smilte svakt. «Og et speil.»
Mat interesserte henne ikke noe særlig for nå, men tanken på å kunne speile seg i noe… Det sank i magen av frykt ved tanken, men den var uimotståelig allikevel. Måten alle stirret på henne på. Frykten, fascinasjonen og vemmelsen. Ritva hadde blitt sett stygt på ganske mye gjennom livet, men aldri slik som dette. Hva var det de så når de så på henne nå? Og… hva var det de så når de så på Ramute?

Det gnog litt i henne i det de ble ført fremover i leiren til det store teltet i midten. Hvordan alle ryddet vei for dem, hilste og ropte av glede når de så ham. Når han hadde presentert seg som Ramute av Veimar, så hadde han ikke ment at han kom fra Veimar, eller at han var en del av Veimar klan. Ramute var Veimar klan, klanens overhode.

Inne i teltet kom flere til for å hjelpe. De trakk av ham rustning og klær og la ham på en benk. En høy tynn mann kom med en gryte og rene kleder og begynte å vaske sårene hans. Såret i buken ble nøye undersøkt og renset. Den høye tynne mannen så blek ut en stund, men så smilte han.
«Du har en sjanse, takk skogen og vinden, en magrere mann ville ikke vært like heldig.»
Ramute lukket øynene en stund, så smilte han bredt.
«Hører dere det barna mine? Det blir ikke denne vinteren dere skal knives.»
Ritva så på de som sto rundt ham nå, lurte på hvem av dem han hadde snakket til. Flere av dem var høyreiste og pent kledd.
«Du skulle bare blitt der ute!»
En sint kvinnestemme. Noen Ritva ikke kunne se mellom de andre.
«Da jeg trodde du var død klarte jeg nesten å tilgi deg!»
Hun som hadde ropt skubbet de andre til siden og løp ut av teltet. Hun var ung og hadde langt fritthengende rødt hår. Det var alt Ritva rakk å legge merke til før kvinnen var ute av syne.

Etter dette snakket de stille der fremme. Ritva kunne ikke høre hva som ble sagt. Hadde det ikke vært for lovnaden om speilet så hadde hun kanskje benyttet sjansen til å snike seg vekk. Eller kanskje ikke. Det gjensto å finne ut hvor iøyenfallende hun hadde blitt. Kanskje var tiden hun kunne snike seg rundt som en uanselig liten mus forbi.

Så hun ble stående imens utålmodigheten voks og forsøkte å holde seg så stoisk som mulig. Etter noe som virket som en liten evighet begynte legen å be folk om å forlate teltet for å gi Ramute ro til å hvile. Etter som de gav sine gode ønsker og gikk var det som om Ramute husket at hun var der igjen og han vinket henne opp til seg.
«Kan noen hente vin og mat til denne… jenta. Og et speil.»
Han gestikulerte mot en krakk.
«Dra den opp hit og sett deg, jeg vil se reaksjonen din.»
Ritva gjorde som han sa. Det veltet seg i magen når hun så hvor fornøyd han så ut. Alltid skulle menn finne nye måter å ydmyke henne på for sin egen forlystelse.
«Gleder du deg til det?»
Hun hørte forakten i sin egen stemme.
«Til å se meg skrike igjen? Til å se meg vri meg i den samme skrekken som soldatene dine når jeg ser hva jeg har blitt?»
Hun så ham inn i øynene og så hvordan han krympet seg under blikket. Det slo piffen ut av henne. Aldri hadde noen krympet seg på den måten foran henne før. Og så at det var denne, rike og mektige mannen som gjorde det. Hun kjente skammen komme krypende, følte en overveldende impuls til å unnskylde seg for at hun hadde sett på ham, for at hun var der, for at hun fantes i det hele tatt. Men, det ville gjøre alt verre, så i stedet senket hun blikket og stirret ned i bakken.

Noen kom og satte et bord foran henne, med brød og vin, noe saltet kjøtt. Ritva var fremdeles ikke sulten, men hun skammet seg så mye over måten hun hadde snakket til Klansoverhodet at hun rev biter av brødet, tygget det og svelget det med vin. Hadde det vært under andre omstendigheter ville det smakt godt, det var hun sikker på. Nå bare voks det imens hun tygget og ville nesten ikke ned selv med vinen. Øynene hennes ble varme igjen, tårene presset på. Hvordan kunne hun sitte her og spise når Bror var død. De lot seg ikke stoppe, tårene som veltet nedover kinnene hennes. Lengselen i brystet ble til en uutholdelig smerte, hun ville rope etter ham igjen, rope navnet hans, men hun bet tennene sammen og hikstet i stedet. Det gjorde så uutholdelig vondt.

Sakte strakk hun hendene frem og rev en ny bit av brødet, rev biten i to og stappet den minste biten i munnen imens tårene fremdeles vellet og vellet. Hun hikstet mot vinglasset når hun satte det til leppene og drakk så dypt hun kunne før hun hikstet igjen. Slik fortsatte hun til brødet var spist opp og vinglasset var tomt, og så ble hun bare sittende der imens stundene mellom hikstene ble lengre. Til slutt tørket hun tårene fra kinnene og løftet blikket. Hun følte seg svak, tom og snart litt nummen av vinen. Og hun kunne se at det lå et speil på bordet nå.

Ritva trakk pusten dypt og skjelvende, så strakk hun seg etter speilet. Nå, med hodet tungt av gråt og sorg, med denne tomme følelsen i kroppen, om hun bare så i speilet før hun gjorde noe annet, så kunne det kanskje føles ut som om gjorde det alene. I frykt for å miste den muligheten lot hun seg ikke nøle men holdt speilet i fanget og tvang hodet ned.

Først kunne hun ikke helt forså hva det var hun så. Først var det bare former, linjer og lys. Hun løftet speilet for å kunne se bedre, for å se om hun bare ikke hadde det i riktig vinkel. Sakte ble formene til noe som hun kjente igjen som et ansikt, men hun kunne fremdeles ikke forstå det. Hva var dette? Det var ikke som noen ting hun noen gang hadde sett før. Sakte og forsiktig løftet hun den ene hånden opp og lette etter nesen sin, øynene sine.

Det var øynene som gjorde det vanskelig og hun skjønte snart at det var de som skremte folk også. Det hvite var blitt svart og der hun hadde hatt blåe ringer rundt pupillene før var det nå en ring av gyldent, nesten som gull, nesten som lys. Huden var grå og det var vanskeligere å skjelne trekkene enn hun kunne huske. Fingrene fortalte henne i midlertid at nesen føltes slik den alltid hadde gjort, så formen var i det minste trolig den samme. Leppene var svarte og tennene som alltid hadde vært hvite lyste nå gulaktige mot alt det mørke. Det så groteskt ut. Ikke rart folk stirret på henne. Hadde hun sett noen som så sånn ut så ville hun rygget selv. Hva i all verden var dette for noe?

«Kanskje du vil ha litt mer vin?»
Hun hadde nesten glemt at han var der, nært ved henne. Hun hadde nesten glemt hvor hun var. Ritva klarte ikke se på ham enda, men hun nikket med hodet. Vesenet i speilet stirret fascinert tilbake på henne. Når hun så nærmere på øynene kunne hun se at vippene var hvite, likeså håret og brynene. Det var kanskje groteskt, men det var ikke bare stygt. På en merkelig måte var det vakkert også. Hadde det bare ikke vært ansiktet hennes.

Noen fylte opp glasset og hun grep det så raskt det var fullt. I dype drag tømte hun det så raskt hun klarte og satte det tilbake på bordet. Hun hadde egentlig ikke noen store håp om at vinen ville gjøre det noe bedre, men det var i det minste noe å gjøre, noe litt mer aktivt enn å bare sitte her og stirre på det groteske speilbildet sitt.
«Du sa at en lege kunne se på meg?»
Hun skulle mye heller ventet til han tilbød det igjen, men tanken på å sitte der og vente på noe som kanskje ikke kom bød henne for mye i mot. Kanskje var det noe som kunne gjøres med dette? En kald skrekk grep henne om hjertet. Tenk om hun ville være slik etter døden også, når hun gikk ned i skyggedalen. Hvordan ville de sorte søstrene kjenne henne da? Ville de skjønne at hun skulle samme stedet som bror? Ville de en gang kjenne henne igjen som et menneske? Hun lignet jo ikke på et menneske lengre.

Noe rørte ved skuldrene hennes, Ritva skvatt til og vred seg til siden.
«Nå da.»
Det var den høye tynne mannen. Han så ned på henne med granskende øyne.
«Dette var altså nytt for deg?»
Ritva visste ikke hva hun skulle svare, men hun nikket.
«Kanskje vi skal sjekke om det kan vaskes bort først.»

Lettelsen hun hadde kjent ved den pragmatiske tilnærmingen forsvant etterhvert som forsøkene skred frem. Det var venstrearmen som fikk gjennomgå. Først med såpe, så med sprit, så med sviende lut og det som verre var. Og etter forsøkene på å vaske falt gjennom fulgte det forsøk på å finne ut hvor dypt gråfargen gikk. Først raspet han bare, men snart skar han i henne så svart blod vellet opp. Ritva var for målløs og sjokkert til å protestere. Det vred seg i magen over synet av det svarte blodet. Hva hadde skjedd med blodet hennes? Det var for absurd. Dette kunne da ikke være på ordentlig.

Hun ble sittende der imens legen saumfarte kroppen hennes etter noe som kunne gi svar. En del av henne ville protestere i det han dro av henne de første klærne, men hun fikk ikke ut ordene. Var ikke dette slik det alltid var? At folk bare tok seg til rette? Nå som hun knapt kjente seg selv igjen følte kroppen mindre som hennes egen enn noen gang. Hun stirret ned på den nakne huden sin som om den tilhørte noen andre, noe annet, noe hun knapt kunne plassere. Det stakk der han hadde skåret henne i armen. Fraværende søkte fingrene dit og strøk lett over det størknede blodet i et forsøk på å lindre. Blodet smuldret under fingrene hennes og det stakk igjen, men det var ikke så vondt som hun hadde forventet. Det var mer som en slags kløe. Rastløst gned hun fingrene så hardt hun turte, holdt impulsen til å skrape med neglene nede. Hun gned igjen, søkende. Så måtte hun se ned på armen. Det var vanskelig å se mot den mørke huden, men hun var ganske sikker på at det var der såret hadde vært. Hun holdt armen opp og gned med fingrene uten å finnet det.

Sakte gikk det opp for henne at hun ikke kunne finne noen av de andre kuttene eller skrapene heller, hverken de hun hadde fått nå eller de hun hadde pådratt seg under slaget. Hun rakk knapt å tenke tanken ferdig før legen grep armen hennes og gjorde den samme oppdagelsen. Hun hørte at han trakk pusten mellom sammenbitte tenner. Snart hadde han kniven mot huden hennes igjen og skar dypere ned enn han hadde gjort før. Et jamrende stønn unnslapp Ritva, smerten var i det minste virkelig nok. Frykt ilte gjennom kroppen når hun så hvor dypt kuttet var, hvordan hun kunne se hvite sener og blåsvart kjøtt, hvordan blodet vellet ut av henne.

Fremdeles fikk hun seg ikke til å si noe. Hun stirret bare hjelpesløst på det dype såret og kjente hvordan det svimlet og svartnet for henne imens legen bredte ut sårkantene og pirket med knivspissen i kjøttet. Forsiktig og nølende forsøkte hun å trekke armen til seg, bort fra det som gjorde vondt, men hun fant ingen styrke og knapt noen vilje til å virkelig prøve. Det så motbydelig ut. Frykten for å blø ut og dø dyttet opp mot fremmedfølelsen, men vemmelsen over hvordan legen pirket i henne var sterkere. Det veltet seg i magen. Svimmel og uvel tvang hun seg til å se vekk og løftet blikket opp i stedet.

Hun hadde nesten trodd at Ramute sov, men han lå der og så på henne med slitne øyne. Ritva møtte blikket hans og holdt det. Hun følte seg ødelagt, sår og blottstilt, men mest av alt nummen, som om hun var på vei til å bli det spøkelset han hadde sett på henne som på den snødekkede slagmarken.
«Det får være nok for nå» Sa han.
Han sa det som om han svarte en bønn om hjelp. Ritva lukket øynene og følte seg mer ødelagt enn fra før. Hadde det bare kunne være nok. Hadde dette bare kunnet ta slutt.
«Kan jeg gå nå?»
Stemmen hennes var så svak og spak at hun knapt hørte den selv.
«Vær så snill.»

«Hvor skal du gå?» Spurte han etter en stund.
«Til Bror.»
Hun så opp på ham igjen. Ramute av Veimar bare så på henne en stund med forundrede, trøtte øyne. Så viftet han med hånden.
«Greit.» og han snudde seg mot legen, «Kan du ikke gi beskjed om at de skal la henne passere ut av leiren.»

Ritva plukket klærne sine fra gulvet og dro dem på seg igjen. Hun prøvde å ikke se på armen sin, ville ikke vite av hvordan det gikk med såret, det var uhyggelig nok at det ikke lot til å blø lengre. Aller helst skulle hun latt være å se mot Ramute også, men skamfølelsen kom smygende og tvang henne til å snu seg mot ham før hun dro.
«Takk for brødet og vinen.»
Så snudde hun seg og løp ut.