Men hun var ikke død

Men hun var ikke død. Hun var nummen og frossen og hadde mistet følelsen i tærne, men hun var absolutt ikke død. Ansiktet sved og når hun førte hånden opp mot svien kjente hun nysnø mot fingertuppene.

Det knaket og protestert i kroppen når hun forsøkte å bevege seg seg, som om leddene hadde halvveis frosset sammen. Så kaldt, så kaldt, men om hun kunne kjenne smerten så måtte hun fremdeles være i live.

En skrapende lyd nær hodet hennes rev henne ut av tankene. Skrekk jog gjennom henne samtidig som hun husket hvor hun var og hvorfor. Ritva skrek og kjempet for å vri seg rundt, for å karre seg unna, for å komme seg opp. Skriket ble møtt av skarrende kraking og kraftige blaff, vinger som slo. Desperat spant hun kroppen og sparket fra med beina, kom seg opp i en kraftanstrengelse, snublet og falt igjen.

Fingrene søkte mot ansiktet, lette over armene, over føttene. Lettelsen over å ikke ha blitt spist på selv forsvant i kvalme når hun innså at det var Bror de hadde hakket på. De svarte åtselfuglene ventet ikke lenge med å lande igjen. «Nei!» Ropte hun fortvilet og veivet med armene. «Ikke rør ham!» Hun så seg om etter noe å slå dem med, men så ble hun bare stående.

Synet som møtte henne skar gjennom kroppen med en umulig blanding av skrekk, ærefrykt og vemmelse. Så langt hun kunne se var heiene dekket av nysnø, kremete gylden i en gryende soloppgang. Disen hang langt der nede i vikene og gjorde lyset fra morgensolen rødoransje, spredte den i faner over himmelen. Åtselfugler sirklet oppe på himmelen, flere en hun noen ganger kunne huske å ha sett og langt over åsene kunne hun se flere av dem komme tiltrukket av samlingen. De satt langs bakken også og sakte skrapte de og hakket frem marerittet som lå like under nysnøens uskyld.

Hvor mange hadde mistet livet i går? Hvor mange hadde de vært imens de fremdeles levde? Hvor mange av de som lå her var noen annens kjære bror? Tanken nummet sorgen hennes for en stund. Ritva tok seg til munnen, lurte vagt på hvorfor hun ikke gråt. Hvis noe skulle tvunget frem tårer måtte det da være dette.

Tanken på å jage fuglene svant fra henne. Hva godt skulle det gjøre? Hun hadde ingen måter å ta Bror med seg og ingen måter å forsikre seg om at han var trygg om hun gikk. Om hun ble, kom hun til å fryse i hjel selv og så kom de til å hakke ham i stykker uansett. Hadde hun bare vært litt sterkere så kunne hun dratt ham med seg. Om hun bare hadde hatt en kragg. Om hun hadde hatt noen til å hjelpe seg.

Hvor var hæren egentlig? Hvorfor hadde de ikke gjort noe med de døde? Det slo Ritva at hun slettes ikke var sikker på hvem som hadde vunnet slaget. Kanskje Sererene hadde drevet borgfolket østover igjen? Da ville det ikke være mye hjelp å finne, ikke for Bror, og ikke for henne. Da ville hun ikke ha noen sjanse for å ta dem igjen. Og om hun tok dem igjen. Nå som Bror var død, hvilken grunn hadde hun for å bli med hærstyrkene? Utenom det at hun ikke visste hva annet hun kunne gjøre.

Det fikk ikke hjelpe. Hvis hun kom seg tilbake til den siste leiren, så kunne hun kanskje finne hvilken retning hun skulle gå i. Kanskje det til og med var noen der nede, tross for at hun ikke kunne se noen røyk fra så lende. Om de hadde blitt jaget, så kunne hun kanskje finne noe å spise der? Ikke at hun var sulten nå, men det var kanskje sjokket og sorgen.

Med en ullen klump i magen knelte hun ved Brors kropp. Åtselfuglene hadde hakket ham i ansiktet, og det som ikke var splintret kjøtt var dekket av snø. Ritva kjente ingen vemmelse i det hun strakk hånden frem og børstet nysnøen bort. Ansiktet var nesten ikke til å kjenne igjen, men hun så at det var ham. Øynene hennes ble varme og et hulk unnslapp leppene. Nei nei nei. Til ingen nytte grep hun etter ham, prøvde å finne remmene som holdt rustningen sammen, ville ha ham ut, ville kunne løfte ham inntil seg.

Hun glemte at hun hadde bestemt seg for å gå. «Bror!» Hun sa det klagende og klappet ham på det opphakkede kinnet. «Ikke la meg alene Bror, ikke forlat meg her!» Hjelmen, den satt ikke så fast som resten av opprustningen. Med litt rikking og lirking fikk hun den av ham. Åh, nå så han litt mer ut som seg selv. Ritva strøk ham over det brune håret, stivt av svette og frost. Hun presset ansiktet sitt mot det, gråt i desperate hikst når hun kjente igjen lukten av ham. Igjen og igjen ropte hun navnet hans, tryglet ham om å slutte, om å gi seg, om å komme tilbake til henne.

Han var død. Hun visste at han var død, men en dyrisk, desperat og innbitt del av henne ville ikke godta det, nektet å tro på det. Hvorfor ville han ikke reise seg? Hvorfor ville han ikke se på henne? Hvorfor svarte han henne ikke? Kanskje var det samme grunn som alle gangene han hadde latt som om han ikke kjente henne igjen? En del av henne blandet det sammen og fikk seg til å tro at det at det var det som skjedde nå også. At han bare lå der urørlig fordi det å vedkjenne seg henne var for skammelig.

«Jeg vet det!» Ropte hun mot det frosne ansiktet. «Men så ikke bare ligg der, ta min plass nå, la meg være død, ta min plass i livet.» Hun slo mot brystplaten hans med knyttnevene. «Tror du ikke at jeg vet at det er jeg som skulle vært død!?» «Men så ikke bare ligg der da, ser du ikke at jeg vil gi mitt liv for ditt? Tror du meg ikke!?» Med kjappe fingre lette hun langs midjen hans etter kniven hun visst hang i beltet. Hun fant den og fikk dem ut av sliren. «Se på meg!»

I det hun løftet kniven mot halsen la hun merke til hvordan solen hadde nådd åssiden. Hvordan den fikk snøen til å glitre. Hvordan den ble reflektert der den traff metallet i rustninger og våpen. Det var lettere å se kroppene under snøen nå, og der fremme, støttet opp mot en død kragg, kunne hun se noen som nesten så ut som om… Noen som faktisk så på henne.

Hun forsøkte å slå det fra seg, det kunne jo ikke stemme. Det måtte jo være de skarpe skyggene i morgensolen som spilte henne et puss. Des mer hun forsøkte å bortforklare det, des mer var ble hun på det faste blikket som holdt hennes eget. Nei… Hun ville ikke distraheres bort fra det hun hadde vært i ferd med å gjøre. Hun hadde vært så nært avgjørelsen. Nei! Nei! Hun lette etter den, men fant ikke lengre viljen i musklene til å tvinge kniven inn i sitt eget kjøtt. Leppene hennes vred seg i en hatefull grimase. Dette hadde vært hennes øyeblikk, hennes og Brors. Nå hadde det glippet fra fingrene hennes på grunn av denne fremmede.

Ritva reiste seg. Hun kunne fremdeles finne roen, hun kunne fremdeles komme seg tilbake til avgjørelsen, om enn hun måtte drepe denne fremmede først for å gjøre det. Med kniven i et fast grep begynte hun å bevege seg forsiktig over de falne kroppene for å komme seg frem til ham.