Det var ingen som stoppet henne

Det var ingen som stoppet henne, men hun kunne merke at de stirret. Aller helst skulle hun kunne gått rolig og ubemerkelig, men det merkelige, groteske utseende hennes gjorde det alternativet umulig. Så hun løp så raskt hun orket mellom teltene, ut forbi soldatene som holdt vakt og inn mellom trærne igjen. Ikke før hun var sikker på at ingen kunne se henne lengre stagget hun på farten og stoppet for å ta seg inn igjen.

Det sved i halsen og hun følte seg svimmel. Ritva støttet seg mot et tre og dro dype drag av kald luft ned i lungene. Svetten på ryggen ble kjølig mot huden og fikk henne til å skjelve. Nåvel, det fikk bare være, det ville være latterlig å bekymre seg for nedkjøling eller lungesyke nå.

Restene av rusen etter vinen satt fremdeles i kroppen. Den ulne følelsen i hodet trøste henne litt på veien. Hun visste hva hun gikk til. Det var vel bare riktig at hun hadde drukket litt. Det var jo sånt man gjorde når man tok farvel med de døde. Hva så om det gjorde skogen litt vakrere, der snøen glitret i sollyset.

Da hun nådde slagmarken var det ikke lengre bare åtselsfugler som forstyrret de døde. Østover mot havet kunne hun se Seriske flagg og soldater som så ut til å rydde mellom kroppene. Ritva beveget seg sakte og rolig frem og opp bakken. Her kunne kanskje det hvite håret være en fordel og gjøre henne vanskeligere å se mot snøen. Hun rakk opp til der hvor Bror lå uten å bli oppdaget. Takknemlig sank hun ned på kne ved siden av ham.

Synet av Sererene måtte bety at de hadde gått seirende ut av slaget. Ritva prøvde å bry seg om det, men det virket så meningsløst nå. Hele denne krigen hadde vært meningsløs fra begynnelsen og det eneste reelle utkommet var at hundrevis av brødre og noen søstre lå strødd utover bakkene som korn kastet på ufruktbar grunn.

Når hun festet blikket på Bror igjen møtte tanken om håpløsheten minnene om alle drømmene han hadde hatt. Alle grunnene til at han hadde dratt ut når borgfolket kom på leting etter nye soldater. Krigen var kanskje meningsløs, men drømmene til Bror hadde vært verdifulle og gode. De hadde vært det beste de kunne håpe på og det eneste som hadde virket mulig.

Hun kom kanskje ikke til å ha lange tiden til å ta farvel. Hun kunne høre dem der nede, hvordan metall skrapet mot metall imens de dro i kroppene for å finne sine egne. Hun kunne høre at de snakket også, men kunne ikke skjelne hva de sa.

Det var virkelig ikke noe annet å gjøre og selv når tanken på døden skremte henne slik at hun begynte å lete etter alternativer, så fant hun ingen ting hun ønsket mer enn å sovne inn her ved siden av Bror.

Ritva trakk kniven fra beltet, holdt den frem foran seg.

Hva slags liv var det egentlig? Det hun var i ferd med å avslutte nå? Det hadde vært slitsomt, vondt, ensomt og ydmykende. Det som hadde vært godt hadde bare vært der i korte blaff, om det i det hele tatt hadde eksistert utover lengselen hennes. Og nå var det ikke en gang noe å lengte etter.

Blikket hennes dvelte ved knivbladet. Det hadde et par hakk, men ellers var det jevnt og skarpt. Hadde hun ikke sett at han skjerpet kniven dagen før slaget? Ritva hentet frem bildet av ham i sinnet. Hun hadde blitt stående å se på ham fra et stykke unna, slik hun så ofte endte opp med å gjøre. Den blandede følelsen av kjærlighet, lengsel og sorg. Hadde ting bare vært annerledes så skulle hun gått opp til ham da og gitt ham en klem og sagt at hun var glad i ham. Tårene presset på. Tyngden av erkjennelsen traff henne med utslettende kraft. At dét, dét kom hun aldri mer til å få sjansen til.
«Bror!»
Hun holdt kniven så stødig hun kunne og presset spissen mot brystet, rett mot hjertet. .
«Bror.»

Hva mer kunne hun si. Alle erklæringer, unnskyldninger, klager eller lovnader. Meningsløst.

Ritva trakk pusten i et hikst og reiste seg. Så justerte hun grepet rundt skjeftet litt og kastet seg fremover.