Taket av en rød teltduk

Taket av en rød teltduk. Ritva lukket øynene og forsøkte å ikke tenke på det. En dump følelse sank sakte i brystet, gjorde henne tung og nummen.

Det sitret henne i det hun la merke til sin egen pust, sine egne hjerteslag. Hun merket hvordan de  tiltok ettersom hun kjente etter. Hvordan pusten ble kort og rask. Nei. Tenk om noen sto og så på henne nå. Hun forsøkte å tvinge seg rolig igjen, men hjertet slo bare hardere i respons. Hjertet…

Nei nei nei, hun ville ikke dit med tankene. Hun ville helst ikke tenke i det hele tatt. Tenk om noen sto rett i nærheten av henne nå og så på henne. De hadde tatt henne med seg. De hadde… De måtte ha… Hva hadde de gjort med henne før hun våknet?

Hvorfor måtte pusten hennes være så panisk og pesende. Selv folk utenfor teltet måtte da høre henne nå. Men tenk om det ikke var noen her. Tenk om hun kunne snike seg unna før de kom tilbake. Tenk om hun gikk glipp av sjansen fordi hun ikke turte åpne øynene igjen.

Et smertefullt gispende stønn unnslapp henne. Ritva presset øynene hardere sammen, hele ansiktet ble til en grimase. Hun vred seg over på siden og tvang øynene opp.

Bror.

Før hun klarte å tenke flere tanker hadde hun skutt begge hendene frem mot kroppen hans for å forsikre seg om at det ikke var en innbilning eller en drøm. Huden hans var kald og stiv under fingrene hennes, men han var virkelig der. Noen hadde lagt ham på en benk rett ved siden av henne.

Noen.

Hvem kunne det ellers være.

Ritva strøk bror vart over det opphakkede kinnet. Strøk en tust av brunt hår bak øret hans. Selv når han var slik kunne hun fremdeles se hvor vakker han hadde vært. Hvor vakker han kom til å være igjen når han gikk ned i Ardas skyggedal. Hvor vakker han en gang kom til å bli om han ble født på ny. En kald følelse sank i hjertet hennes. Hvem var det som ville bry seg nok til å danse på asken hans her enn henne? Og Ritva kom aldri til å bære fram noe barn. Så mye hadde blitt opplagt for henne de siste årene. Hadde hun kunne blitt gravid ville hun vel blitt det for lenge siden. Det hadde virket som en velsignelse for bare noen dager siden, men nå. Tårer presset på og rant over nesebue og tinning. Selv ikke dette kunne hun gjøre for ham. Selv ikke dette.

Hun ble liggende slik en stund. Tårene rant og rant. Gjorde håret hennes vått. Hvordan var det mulig å ha så mange tårer? Ville de bare komme for alltid hvis hun ble liggende her? Ritva trakk pusten dypt og skjelvende.
«Nå gråter jeg over min egen udugelighet og ikke for deg.»
Hun sa det høyt mot Brors døde ansikt og hun hørte at det var sant. Ritva  prøvde å tørke tårene vekk. Hun reiste seg på albuen for å sette seg opp. Når føttene hennes nådde bakken rørte de ved noe som føltes feil. Det kjentes ikke ut som bakke.

To svarte avkappede hender. Ritva skrek før hun riktig visste hva hun så. Hun dro føttene til seg så raskt at hun falt ned av benken på den andre siden. Pusten ble slått ut av henne og når hun prøvde å skrike igjen kom det bare ut et hest hves. Hun karret seg bort fra benken og så at det lå enda en hånd der på bakken, nei, en hel arm. Ritva stirret stivt på armen og klarte knapt å tenkt. Pusten hennes kom kort og panisk mellom sammenbitte tenner. Nei. De hadde…. Det svimlet for henne. Hun åpnet munnen for å kunne puste bedre, men pusten ville ikke roe seg ned. Hun tvang blikket bort fra armen for å se om det var flere grusomheter i vente, men så måtte hun stirre på den igjen. Armen.

Den lå der som et stykke fordervet slakt. Som noe søppel de ikke hadde brydd seg med å rydde unna. Det var hennes arm, det var hun sikker på. Selv om hun visselig hadde to armer på sin egen kropp fremdeles. Ritva gned seg der kuttet ville ha blitt gjort. Hun gned seg og gned seg. Lette etter spor av det som hadde skjedd selv om hun nå var ganske sikker på at hun ikke ville finne noe. Hun ble var på at hun vugget seg selv. Rytmen i hånden som gned og kroppen som vugget fra side til side roet henne omsider ned og ga henne rom til å tenke.

Ramute. Måten han hadde sett på henne når hun takket for brødet og vinen, som om han hadde skammet seg for å ikke kunne gjøre mer for henne. Og så hadde han tillatt dette? Det burde virkelig ikke overraske. Virkelig ikke. Hadde ikke livet vært en lang rekke med svik som det var? Det var bare at hun faktisk hadde trodd på ham. At hun hadde følt seg som et virkelig menneske når han så på henne. Og ikke som en ting som bare kunne brukes og skades og kastes til side. Men så var han likevel slik som alle andre menn.

Hva var det neste de kom til å gjøre med henne? Ville de kutte av henne armen ved skulderen? Ville de kutte av henne beina? Pusten ble kortere og raskere igjen og Ritva gned seg hardere for å holde panikken nede. Hun gned seg så hardt at det gjorde vond. For det var sant, hun kom til å måtte føle det også. Blikket hennes søkte etter teltåpningen, men like raskt søkte det tilbake mot bror. Var det derfor han var her? Fordi de visste hun ikke ville forlate ham?

Ritva hadde aldri kunne forlatt ham. Ikke siden den gangen han nektet å forlate henne.

Minnet kom til henne nå av morens jamrende gråt. «Dere dreper et barn, hun er bare åtte år.» Moren hadde stått foran rådet av de eldste og bønnfalt dem igjen og igjen. Men de hadde bare sett foraktelig på henne, en kvinne som ville skille seg fra sin mann for å gifte seg med en annen. Skulle hun bare ta alle barna og forlate ham uten hjelp i huset? De hadde allerede felt dommen, men moren jamret fremdeles. «Ikke ta fra meg jenta mi.» Ritva selv hadde stått og klamret seg til Bror. Forsiktig hadde han løsnet seg fra grepet hennes og hun hadde trodd det var fordi han var lei av henne, men så trådde han frem på gulvet foran rådet. Han var bare 12 år selv den gangen, men han hadde hørtes ut som en mann når han sa det. «Jeg skal også bli hos far, jeg skal passe på Ritva.»

Og han hadde forsøkt, Merin bevare ham, med all innbitthetheten og påståeligheten til en 12åring som hadde fått det for seg at noe var virkelig viktig. Det hadde kostet ham dyrt. Uansett hva som kom senere så hadde han allerede gitt henne så mye mer av seg selv enn noen kunne forvente. Hvem var Ritva til å be ham om mer, til å be ham om noe som helst. Det var hun som hadde skyldt ham, for alltid. Og nå ville hun aldri får sjansen til å betale ham tilbake.

Utenfor teltet kunne hun høre skritt nærme seg. Ritva trakk knærne opp mot brystet og foldet armene rundt dem. Hun så avventende mot teltåpningen og kjente hårene i nakken reise seg når klaffen ble skjøvet til side.

Det var den høye tynne mannen. Synet av ham fylte henne med en kvalmende gru og hun ble sittende musestille i håp om at han ikke skulle legge merke til henne. Det var et fåfengt håp. Øynene hans søkte rundt og videt seg ut når han fikk øye på henne. Et lite øyeblikk ble øyene hans enda videre og munnen åpnet seg før han lot til å ta seg sammen.
Han kremtet. «Du er våken.»
Det var så typisk menn å fortelle henne åpenbare ting som om det var en nyhet. Ritva hadde ikke tall på alle gangene de hadde kalt henne en billig hore, sagt at de visste at hun ville gi etter. Minnene ble til en bitter trass der hun satt.
«Fortell meg noe jeg ikke vet.»
Hun skulte opp på ham og håpet for en gangs skyld at hun så virkelig skrekkinngytende ut. Det gledet henne når han bare ble stående en stund og være svar skyldig.
«Men ikke fortell meg om armene og hendene mine, det har jeg allerede skjønt.»
Det nølende uttrykket i ansiktet hans gikk over i nysgjerrighet og Ritva angret raskt på at hun hadde brakt temaet på bane. Nå kom og knelte ved siden av henne. Trakk i armen hennes som en sulten åtselfugl. 

Først ble hun så overveldet og overrumplet av det at hun bare lot det skje, men så fikk hun nok.
«Slipp meg! Ikke ta på meg.»
Hun vred og slet for å komme seg løs og krabbet unna langs bakken for å unnslippe ham.
Han hadde ikke mer skam enn at han så overrasket ut. Han så ut som om kramsfuglen på fatet plutselig hadde kommet til live igjen og prøvde å unnslippe kniven.
«La meg være i fred!»
Et jamrete tonefall hadde smøget seg inn i stemmen. Halsen føltes trang og snart kom tårene også. Ritva gråt imens hun prøvde å gni unna følelsen av hendene hans.

Han lot henne være, i alle fall for nå. Når Ritva hadde grått ferdig og så opp kunne hun se ham sitte på sengebenken hun hadde lugget på når hun våknet. Når de fikk øyekontakt lente han seg frem og støttet albuene på knærne.
«Det er i sannhet besynderlig.»
Han sa det som om han snakket til henne, men Ritva fikk seg ikke helt til å tro å det. Det var vel heller mer sannsynlig at han sa det mest til seg selv. Han fortsatt å se på henne som om hun var et merkelig dyr og han strøk seg tankefullt over den smale strenge munnen sin.
«Hvordan går det med Ramute?» Spurte Ritva.
Øynene hans videt seg ut.
«Jeg spurte hvordan det går med Ramute av Veimar, du vet, han jeg brakte hit fra slagmarken.»
Mannen strøk seg over munnen igjen og la hodet på skakke.
«Jeg tror ikke jeg skal diskutere krigsherrens helse med deg.»
Ritva senket brynene. Da gikk det kanskje ikke så bra som de først hadde håpet.
«Jeg vil snakke med ham.»
«Det er nok ikke mulig.» Han strøk seg over leppene. «Men, nå som du virker klar i sinnet, vil du la meg undersøke armene dine?»
Ritva ristet på hodet.
«Jeg vil snakke med Ramute, hvis du lar meg se ham så skal du få klå og skjære på meg så mye du vil.»
Den tynne mannen himlet med øynene.
«Jeg kan bringe deg noe å spise. Vil du la meg se på armene dine da?»
Ritva ristet på hodet igjen.
«Hvis han fremdeles lever vil jeg se ham, han lovet meg noe.»
Det var en løgn, men det bare glapp ut av henne i et håp om at det ville gjøre en forskjell.

Etter noe ytterligere argumentasjon frem og tilbake lot han til å gi opp og han forlot teltet med et oppgitt stønn. Kanskje hun virkelig var urimelig? Ritva visste ikke, men hun brydde seg ikke så mye heller. Det eneste hun klarte å føle var en dyp takknemlighet for å endelig få være i fred igjen.

Den følelsen varte en stund. Ritva sank sammen på bakken og lot kroppen slappe av. Kjente seg tung og utslitt. Men så kom det sakte, sakte smygende, vissheten om at brors døde kropp og hennes egne døde arm lå rett der borte og at alt fremdeles var forferdelig, vemmelig og trist.

Hun følte seg svak og nå angret hun på at hun ikke hadde takket ja til mat. Hvis han kom tilbake igjen, så skulle hun si at hun hadde ombestemt seg. Hvis hun bare klarte å konsentrere seg om noe annet så skulle hun nødvendigvis klare å bli tatt litt på. Det ville slettes ikke være det verste hun hadde vært med på.

Stemmer utenfor. Noen tok i teltklaffen og Ritva stivnet i skrekk. Selv om hun nettopp hadde tenkt at hun var rede, så grep redselen henne allikevel. Men det var ikke den tynne mannen som kom inn. Det var den unge kvinnen som hadde stormet ut av teltet og ropt sinte ting om Ramute. Hva gjorde hun her? Ritva så vaktsomt opp på henne, observerte hvordan hun gren på nesen av synet av den døde kroppen og kroppsdelen på bakken.
«Hva er det far har lovet deg?» Stemmen hennes var litt fraværende, men den var også streng og skarp.
Hvorfor var det datteren hans som kom? Kanskje Ramute virkelig var død da? Tankene spant, men så landet de på noe uimotståelig og hun fikk seg ikke til å holde løgnen tilbake.
«At dere skulle ordne et likbål for broren min.»
Det var en sjanse å ta, men tenk om de faktisk gjorde det. Ritvas hjerte banket hardt og håpefullt i brystet.
«Uten et likbål kan han ikke komme seg til Ardas skyggedal.»
Den unge kvinnen så skeptisk ned på henne.
«Faren min lover mye men holder lite, du burde ikke tro på ham.» Det var forakt i stemmen hennes.
Hun gned seg i ansiktet og skar en grimase.
«Vi har vel ikke hilst ordentlig. Jeg er Laug, femte datter av Ramute. Jeg skulle egentlig vært Laug av Ravklanen under Djal Herain nå, om det ikke hadde vært for far min.» Hun sukket og strøk seg over magen. «Han sover med feber, vi vet ikke hvordan det kommer til å gå.» Laug tok seg til munnen og en skjelving gikk gjennom kroppen hennes. «Jeg skal be dem ordne med et likbål.» Stemmen hennes skalv, hun kremtet og strammet seg opp. «Vi må uansett brenne våre egne.» Hun snudde seg som for å gå.
«Vent!» Ritva stavret seg på beina. «Kommer han til å komme her og skjære i meg igjen?»
Laug snudde seg, øynene hennes var smale og en grimase gled over leppene hennes.
«Det er fryktelig…» Det siste ordet ble hengende i luften imens Laug sto med halvåpen munn som om hun skulle til å si noe mer.
Ritva gned seg over armene.
«Det gjør vondt.»
Hun prøvde å se så stakkarslig ut som mulig, men gudene måtte vite om det fremdeles var mulig å appellere til sympati med dette groteske utseendet. Laug senket brynene.
«Hvem er du egentlig? Hva er det du heter?»
«Jeg heter Ritva fra Osen. Bror var den siste i familien min. Jeg vet ikke lengre hvem jeg er nå som han er død.»
«Og hva gjorde du i styrkene til Borgafolk?»
Ritva så ned på bakken.
«Jeg plukket piler og villfrukt om dagen… Jeg varmet senger om natten.»
Tenk at det kunne sies så kort og pent. Å varme senger. Det rommet ikke en lillefingerlengde av hva det hadde vært for henne disse årene. Gudene måtte vite hva denne lille pent kledde jenta tenkte om henne nå. Ritva orket ikke møte blikket hennes.
«Hva gjorde du i kampene da?»
Ritva trakk pusten sakte.
«Jeg vet ikke, de bare kom og beordret oss til å ta med rivene og knivene våre og så sendte de oss frem. Og så kom pilene»
I all den andre jævligheten hadde ikke Ritva hatt tid til å tenke over hva det faktisk hadde betydd. Erkjennelsen bredte seg kaldt gjennom henne. Hun husket i sjokkete glimt hvordan pilene hadde falt ned over dem som et dødelig regn. Hvordan de hadde dratt kvinner, slaver og gamle i bakken rundt henne. Og så når det ble opphold i pilregnet. Hvordan Borgfolkets soldater hadde kommet løpende brølende bak dem og tråkket over de døde som om de bare var dritt på bakken. Høyresiden av hodet hennes hadde svidd som om det hadde tatt fyr. Og så husket hun ikke mer fra begynnelsen på kampene.
«Greit.» Sa Laug. «Du kan henge etter meg i dag, jeg skal ikke la ham røre deg.» Hun løftet en pekefinger og holdt den opp i trynet på Ritva. «Men da føyer du deg etter meg, hører du? Om jeg ber deg om å gjøre noe for meg så spør du meg ikke hvorfor.»
Ritva stirret på fingeren og svelget. En ganske insisterende del av henne insisterte på at det var viktig å bli her og passe på Bror’s kropp, men så var det det andre, at hun ikke våget å fornærme personen som hadde lovet å skaffe ham et likbål. Hun svelget igjen og nikket.
«Selvfølgelig, be meg om hva som helst.»

Det var ingen som stoppet henne

Det var ingen som stoppet henne, men hun kunne merke at de stirret. Aller helst skulle hun kunne gått rolig og ubemerkelig, men det merkelige, groteske utseende hennes gjorde det alternativet umulig. Så hun løp så raskt hun orket mellom teltene, ut forbi soldatene som holdt vakt og inn mellom trærne igjen. Ikke før hun var sikker på at ingen kunne se henne lengre stagget hun på farten og stoppet for å ta seg inn igjen.

Det sved i halsen og hun følte seg svimmel. Ritva støttet seg mot et tre og dro dype drag av kald luft ned i lungene. Svetten på ryggen ble kjølig mot huden og fikk henne til å skjelve. Nåvel, det fikk bare være, det ville være latterlig å bekymre seg for nedkjøling eller lungesyke nå.

Restene av rusen etter vinen satt fremdeles i kroppen. Den ulne følelsen i hodet trøste henne litt på veien. Hun visste hva hun gikk til. Det var vel bare riktig at hun hadde drukket litt. Det var jo sånt man gjorde når man tok farvel med de døde. Hva så om det gjorde skogen litt vakrere, der snøen glitret i sollyset.

Da hun nådde slagmarken var det ikke lengre bare åtselsfugler som forstyrret de døde. Østover mot havet kunne hun se Seriske flagg og soldater som så ut til å rydde mellom kroppene. Ritva beveget seg sakte og rolig frem og opp bakken. Her kunne kanskje det hvite håret være en fordel og gjøre henne vanskeligere å se mot snøen. Hun rakk opp til der hvor Bror lå uten å bli oppdaget. Takknemlig sank hun ned på kne ved siden av ham.

Synet av Sererene måtte bety at de hadde gått seirende ut av slaget. Ritva prøvde å bry seg om det, men det virket så meningsløst nå. Hele denne krigen hadde vært meningsløs fra begynnelsen og det eneste reelle utkommet var at hundrevis av brødre og noen søstre lå strødd utover bakkene som korn kastet på ufruktbar grunn.

Når hun festet blikket på Bror igjen møtte tanken om håpløsheten minnene om alle drømmene han hadde hatt. Alle grunnene til at han hadde dratt ut når borgfolket kom på leting etter nye soldater. Krigen var kanskje meningsløs, men drømmene til Bror hadde vært verdifulle og gode. De hadde vært det beste de kunne håpe på og det eneste som hadde virket mulig.

Hun kom kanskje ikke til å ha lange tiden til å ta farvel. Hun kunne høre dem der nede, hvordan metall skrapet mot metall imens de dro i kroppene for å finne sine egne. Hun kunne høre at de snakket også, men kunne ikke skjelne hva de sa.

Det var virkelig ikke noe annet å gjøre og selv når tanken på døden skremte henne slik at hun begynte å lete etter alternativer, så fant hun ingen ting hun ønsket mer enn å sovne inn her ved siden av Bror.

Ritva trakk kniven fra beltet, holdt den frem foran seg.

Hva slags liv var det egentlig? Det hun var i ferd med å avslutte nå? Det hadde vært slitsomt, vondt, ensomt og ydmykende. Det som hadde vært godt hadde bare vært der i korte blaff, om det i det hele tatt hadde eksistert utover lengselen hennes. Og nå var det ikke en gang noe å lengte etter.

Blikket hennes dvelte ved knivbladet. Det hadde et par hakk, men ellers var det jevnt og skarpt. Hadde hun ikke sett at han skjerpet kniven dagen før slaget? Ritva hentet frem bildet av ham i sinnet. Hun hadde blitt stående å se på ham fra et stykke unna, slik hun så ofte endte opp med å gjøre. Den blandede følelsen av kjærlighet, lengsel og sorg. Hadde ting bare vært annerledes så skulle hun gått opp til ham da og gitt ham en klem og sagt at hun var glad i ham. Tårene presset på. Tyngden av erkjennelsen traff henne med utslettende kraft. At dét, dét kom hun aldri mer til å få sjansen til.
«Bror!»
Hun holdt kniven så stødig hun kunne og presset spissen mot brystet, rett mot hjertet. .
«Bror.»

Hva mer kunne hun si. Alle erklæringer, unnskyldninger, klager eller lovnader. Meningsløst.

Ritva trakk pusten i et hikst og reiste seg. Så justerte hun grepet rundt skjeftet litt og kastet seg fremover.

Ingenting ble sagt mellom dem

Ingenting ble sagt mellom dem imens de strevde seg nedover bakkene, over døde kropper og falne våpen. Ramute presset hånden mot såret i buken og så stadig blekere ut der han tvang den ene foten frem etter den andre. Ritva tenkte på kroppene hun hadde dyttet unna ham. De som lå øverst hadde hatt rustninger som lignet den han bar selv. Som om de hadde falt en etter en i et forsøk på å beskytte ham etter at han hadde blitt dratt i bakken. Han hadde ikke ofret dem så mye som et blikk når han kom seg på beina og begynte å gå. Kanskje han hadde hatt nok tid gjennom natten til å ta farvel.

Tid nok til å ta farvel… Den dro stadig sårere i henne, lengselen etter bror der bake. Tårer piplet ned kinnene hennes, men hun fortsatte. Snart, snart så skulle hun overlate ansvaret for denne mannen til andre og da kunne hun bekymre seg for seg selv. Enn så lenge prøvde hun å holde fokuset på ham. Denne Ramute av Veimar som hadde blitt så sjokkert over at hun ikke visste hvem han var. Ansiktet hans var grovt og bredt, men det hadde en verdighet ved seg. Hvordan var det å være noen som ham? Å være så høy og sterk, kledd i så dyre klær, men likevel være så nær døden. Han som hadde forsøkt å kvele henne da han lå der hjelpesløs, bare for å kunne overleve noen få stunder til. Som kjempet så innbitt for å komme tilbake til folkene sine på tross av at han måtte vite hvor sannsynlig det var at han snart skulle dø uansett. Han virket ikke som noen som var redd for å dø.

Omsider, etter å ha kommet seg ned åsene, gjennom et skogholdt og over en slette, så kunne de skimte søyler av røyk på den bleke vinterhimmelen. Ritva lurte på hvorfor Ramute følte seg så sikker på at det var nettopp hans folk de var på vei mot, men hun kommenterte det ikke, det var det samme for henne hvordan dette endte.

Så snart de skimtet telt mellom trærne der fremme så ble de også oppdaget selv. Horn ble blåst i og tre soldater kom løpende frem. Bak dem stilte flere soldater seg opp i en voldsom fart og i det de tre første nådde frem hadde de to brede rekker i ryggen, en med spyd og en med bueskyttere.

Ramute tvang seg til å stå rakere og holdt frem en hånd. «Er Fallun her? Jeg trenger ham.» Den fremste av de tre soldatene snudde seg som for å gi signal til rekkene bak seg, men så spant han rundt igjen med blikket festet stivt på Ritva. Han trakk sverdet samtidig som de to andre gjorde det samme.
«Hva er dette?» Stemmen hans skalv.
Ritva ble stående som stivnet selv. Hun var redd for at de ville hugge henne ned om hun beveget seg eller prøvde å si noe. Hvordan var det hun så ut som gjorde dem så skrekkslagne? Kunne hvitt hår og grå hud virkelig være så skummelt?
«Hun hjalp meg, kanskje dere kan ta henne litt bedre imot.»
Den midterste soldaten sank sverdet tilbake i sliren og rettet seg opp. Med en anstrengelse tvang han ansiktet i nøytrale folder og snudde seg igjen.
«Ingen fare, tilbake til post.»

«Kan jeg gå nå?»
Spurte Ritva i det soldatene trådde til for å støtte Ramute den siste biten av veien.
«Bli en stund.» Sa Ramute. «La meg skaffe deg noe å spise.» Han smilte svakt. «Og et speil.»
Mat interesserte henne ikke noe særlig for nå, men tanken på å kunne speile seg i noe… Det sank i magen av frykt ved tanken, men den var uimotståelig allikevel. Måten alle stirret på henne på. Frykten, fascinasjonen og vemmelsen. Ritva hadde blitt sett stygt på ganske mye gjennom livet, men aldri slik som dette. Hva var det de så når de så på henne nå? Og… hva var det de så når de så på Ramute?

Det gnog litt i henne i det de ble ført fremover i leiren til det store teltet i midten. Hvordan alle ryddet vei for dem, hilste og ropte av glede når de så ham. Når han hadde presentert seg som Ramute av Veimar, så hadde han ikke ment at han kom fra Veimar, eller at han var en del av Veimar klan. Ramute var Veimar klan, klanens overhode.

Inne i teltet kom flere til for å hjelpe. De trakk av ham rustning og klær og la ham på en benk. En høy tynn mann kom med en gryte og rene kleder og begynte å vaske sårene hans. Såret i buken ble nøye undersøkt og renset. Den høye tynne mannen så blek ut en stund, men så smilte han.
«Du har en sjanse, takk skogen og vinden, en magrere mann ville ikke vært like heldig.»
Ramute lukket øynene en stund, så smilte han bredt.
«Hører dere det barna mine? Det blir ikke denne vinteren dere skal knives.»
Ritva så på de som sto rundt ham nå, lurte på hvem av dem han hadde snakket til. Flere av dem var høyreiste og pent kledd.
«Du skulle bare blitt der ute!»
En sint kvinnestemme. Noen Ritva ikke kunne se mellom de andre.
«Da jeg trodde du var død klarte jeg nesten å tilgi deg!»
Hun som hadde ropt skubbet de andre til siden og løp ut av teltet. Hun var ung og hadde langt fritthengende rødt hår. Det var alt Ritva rakk å legge merke til før kvinnen var ute av syne.

Etter dette snakket de stille der fremme. Ritva kunne ikke høre hva som ble sagt. Hadde det ikke vært for lovnaden om speilet så hadde hun kanskje benyttet sjansen til å snike seg vekk. Eller kanskje ikke. Det gjensto å finne ut hvor iøyenfallende hun hadde blitt. Kanskje var tiden hun kunne snike seg rundt som en uanselig liten mus forbi.

Så hun ble stående imens utålmodigheten voks og forsøkte å holde seg så stoisk som mulig. Etter noe som virket som en liten evighet begynte legen å be folk om å forlate teltet for å gi Ramute ro til å hvile. Etter som de gav sine gode ønsker og gikk var det som om Ramute husket at hun var der igjen og han vinket henne opp til seg.
«Kan noen hente vin og mat til denne… jenta. Og et speil.»
Han gestikulerte mot en krakk.
«Dra den opp hit og sett deg, jeg vil se reaksjonen din.»
Ritva gjorde som han sa. Det veltet seg i magen når hun så hvor fornøyd han så ut. Alltid skulle menn finne nye måter å ydmyke henne på for sin egen forlystelse.
«Gleder du deg til det?»
Hun hørte forakten i sin egen stemme.
«Til å se meg skrike igjen? Til å se meg vri meg i den samme skrekken som soldatene dine når jeg ser hva jeg har blitt?»
Hun så ham inn i øynene og så hvordan han krympet seg under blikket. Det slo piffen ut av henne. Aldri hadde noen krympet seg på den måten foran henne før. Og så at det var denne, rike og mektige mannen som gjorde det. Hun kjente skammen komme krypende, følte en overveldende impuls til å unnskylde seg for at hun hadde sett på ham, for at hun var der, for at hun fantes i det hele tatt. Men, det ville gjøre alt verre, så i stedet senket hun blikket og stirret ned i bakken.

Noen kom og satte et bord foran henne, med brød og vin, noe saltet kjøtt. Ritva var fremdeles ikke sulten, men hun skammet seg så mye over måten hun hadde snakket til Klansoverhodet at hun rev biter av brødet, tygget det og svelget det med vin. Hadde det vært under andre omstendigheter ville det smakt godt, det var hun sikker på. Nå bare voks det imens hun tygget og ville nesten ikke ned selv med vinen. Øynene hennes ble varme igjen, tårene presset på. Hvordan kunne hun sitte her og spise når Bror var død. De lot seg ikke stoppe, tårene som veltet nedover kinnene hennes. Lengselen i brystet ble til en uutholdelig smerte, hun ville rope etter ham igjen, rope navnet hans, men hun bet tennene sammen og hikstet i stedet. Det gjorde så uutholdelig vondt.

Sakte strakk hun hendene frem og rev en ny bit av brødet, rev biten i to og stappet den minste biten i munnen imens tårene fremdeles vellet og vellet. Hun hikstet mot vinglasset når hun satte det til leppene og drakk så dypt hun kunne før hun hikstet igjen. Slik fortsatte hun til brødet var spist opp og vinglasset var tomt, og så ble hun bare sittende der imens stundene mellom hikstene ble lengre. Til slutt tørket hun tårene fra kinnene og løftet blikket. Hun følte seg svak, tom og snart litt nummen av vinen. Og hun kunne se at det lå et speil på bordet nå.

Ritva trakk pusten dypt og skjelvende, så strakk hun seg etter speilet. Nå, med hodet tungt av gråt og sorg, med denne tomme følelsen i kroppen, om hun bare så i speilet før hun gjorde noe annet, så kunne det kanskje føles ut som om gjorde det alene. I frykt for å miste den muligheten lot hun seg ikke nøle men holdt speilet i fanget og tvang hodet ned.

Først kunne hun ikke helt forså hva det var hun så. Først var det bare former, linjer og lys. Hun løftet speilet for å kunne se bedre, for å se om hun bare ikke hadde det i riktig vinkel. Sakte ble formene til noe som hun kjente igjen som et ansikt, men hun kunne fremdeles ikke forstå det. Hva var dette? Det var ikke som noen ting hun noen gang hadde sett før. Sakte og forsiktig løftet hun den ene hånden opp og lette etter nesen sin, øynene sine.

Det var øynene som gjorde det vanskelig og hun skjønte snart at det var de som skremte folk også. Det hvite var blitt svart og der hun hadde hatt blåe ringer rundt pupillene før var det nå en ring av gyldent, nesten som gull, nesten som lys. Huden var grå og det var vanskeligere å skjelne trekkene enn hun kunne huske. Fingrene fortalte henne i midlertid at nesen føltes slik den alltid hadde gjort, så formen var i det minste trolig den samme. Leppene var svarte og tennene som alltid hadde vært hvite lyste nå gulaktige mot alt det mørke. Det så groteskt ut. Ikke rart folk stirret på henne. Hadde hun sett noen som så sånn ut så ville hun rygget selv. Hva i all verden var dette for noe?

«Kanskje du vil ha litt mer vin?»
Hun hadde nesten glemt at han var der, nært ved henne. Hun hadde nesten glemt hvor hun var. Ritva klarte ikke se på ham enda, men hun nikket med hodet. Vesenet i speilet stirret fascinert tilbake på henne. Når hun så nærmere på øynene kunne hun se at vippene var hvite, likeså håret og brynene. Det var kanskje groteskt, men det var ikke bare stygt. På en merkelig måte var det vakkert også. Hadde det bare ikke vært ansiktet hennes.

Noen fylte opp glasset og hun grep det så raskt det var fullt. I dype drag tømte hun det så raskt hun klarte og satte det tilbake på bordet. Hun hadde egentlig ikke noen store håp om at vinen ville gjøre det noe bedre, men det var i det minste noe å gjøre, noe litt mer aktivt enn å bare sitte her og stirre på det groteske speilbildet sitt.
«Du sa at en lege kunne se på meg?»
Hun skulle mye heller ventet til han tilbød det igjen, men tanken på å sitte der og vente på noe som kanskje ikke kom bød henne for mye i mot. Kanskje var det noe som kunne gjøres med dette? En kald skrekk grep henne om hjertet. Tenk om hun ville være slik etter døden også, når hun gikk ned i skyggedalen. Hvordan ville de sorte søstrene kjenne henne da? Ville de skjønne at hun skulle samme stedet som bror? Ville de en gang kjenne henne igjen som et menneske? Hun lignet jo ikke på et menneske lengre.

Noe rørte ved skuldrene hennes, Ritva skvatt til og vred seg til siden.
«Nå da.»
Det var den høye tynne mannen. Han så ned på henne med granskende øyne.
«Dette var altså nytt for deg?»
Ritva visste ikke hva hun skulle svare, men hun nikket.
«Kanskje vi skal sjekke om det kan vaskes bort først.»

Lettelsen hun hadde kjent ved den pragmatiske tilnærmingen forsvant etterhvert som forsøkene skred frem. Det var venstrearmen som fikk gjennomgå. Først med såpe, så med sprit, så med sviende lut og det som verre var. Og etter forsøkene på å vaske falt gjennom fulgte det forsøk på å finne ut hvor dypt gråfargen gikk. Først raspet han bare, men snart skar han i henne så svart blod vellet opp. Ritva var for målløs og sjokkert til å protestere. Det vred seg i magen over synet av det svarte blodet. Hva hadde skjedd med blodet hennes? Det var for absurd. Dette kunne da ikke være på ordentlig.

Hun ble sittende der imens legen saumfarte kroppen hennes etter noe som kunne gi svar. En del av henne ville protestere i det han dro av henne de første klærne, men hun fikk ikke ut ordene. Var ikke dette slik det alltid var? At folk bare tok seg til rette? Nå som hun knapt kjente seg selv igjen følte kroppen mindre som hennes egen enn noen gang. Hun stirret ned på den nakne huden sin som om den tilhørte noen andre, noe annet, noe hun knapt kunne plassere. Det stakk der han hadde skåret henne i armen. Fraværende søkte fingrene dit og strøk lett over det størknede blodet i et forsøk på å lindre. Blodet smuldret under fingrene hennes og det stakk igjen, men det var ikke så vondt som hun hadde forventet. Det var mer som en slags kløe. Rastløst gned hun fingrene så hardt hun turte, holdt impulsen til å skrape med neglene nede. Hun gned igjen, søkende. Så måtte hun se ned på armen. Det var vanskelig å se mot den mørke huden, men hun var ganske sikker på at det var der såret hadde vært. Hun holdt armen opp og gned med fingrene uten å finnet det.

Sakte gikk det opp for henne at hun ikke kunne finne noen av de andre kuttene eller skrapene heller, hverken de hun hadde fått nå eller de hun hadde pådratt seg under slaget. Hun rakk knapt å tenke tanken ferdig før legen grep armen hennes og gjorde den samme oppdagelsen. Hun hørte at han trakk pusten mellom sammenbitte tenner. Snart hadde han kniven mot huden hennes igjen og skar dypere ned enn han hadde gjort før. Et jamrende stønn unnslapp Ritva, smerten var i det minste virkelig nok. Frykt ilte gjennom kroppen når hun så hvor dypt kuttet var, hvordan hun kunne se hvite sener og blåsvart kjøtt, hvordan blodet vellet ut av henne.

Fremdeles fikk hun seg ikke til å si noe. Hun stirret bare hjelpesløst på det dype såret og kjente hvordan det svimlet og svartnet for henne imens legen bredte ut sårkantene og pirket med knivspissen i kjøttet. Forsiktig og nølende forsøkte hun å trekke armen til seg, bort fra det som gjorde vondt, men hun fant ingen styrke og knapt noen vilje til å virkelig prøve. Det så motbydelig ut. Frykten for å blø ut og dø dyttet opp mot fremmedfølelsen, men vemmelsen over hvordan legen pirket i henne var sterkere. Det veltet seg i magen. Svimmel og uvel tvang hun seg til å se vekk og løftet blikket opp i stedet.

Hun hadde nesten trodd at Ramute sov, men han lå der og så på henne med slitne øyne. Ritva møtte blikket hans og holdt det. Hun følte seg ødelagt, sår og blottstilt, men mest av alt nummen, som om hun var på vei til å bli det spøkelset han hadde sett på henne som på den snødekkede slagmarken.
«Det får være nok for nå» Sa han.
Han sa det som om han svarte en bønn om hjelp. Ritva lukket øynene og følte seg mer ødelagt enn fra før. Hadde det bare kunne være nok. Hadde dette bare kunnet ta slutt.
«Kan jeg gå nå?»
Stemmen hennes var så svak og spak at hun knapt hørte den selv.
«Vær så snill.»

«Hvor skal du gå?» Spurte han etter en stund.
«Til Bror.»
Hun så opp på ham igjen. Ramute av Veimar bare så på henne en stund med forundrede, trøtte øyne. Så viftet han med hånden.
«Greit.» og han snudde seg mot legen, «Kan du ikke gi beskjed om at de skal la henne passere ut av leiren.»

Ritva plukket klærne sine fra gulvet og dro dem på seg igjen. Hun prøvde å ikke se på armen sin, ville ikke vite av hvordan det gikk med såret, det var uhyggelig nok at det ikke lot til å blø lengre. Aller helst skulle hun latt være å se mot Ramute også, men skamfølelsen kom smygende og tvang henne til å snu seg mot ham før hun dro.
«Takk for brødet og vinen.»
Så snudde hun seg og løp ut.

Selv med det lille hun kunne se av ham

Selv med det lille hun kunne se av ham der han lå halvveis begravet av døde kropper og snø, så kunne hun se at han var en uvanlig stor og kraftig mann. Han hadde et stort rødbrunt skjegg og hår med den samme fargen bølget ut fra under en gylden og dekorert hjelm. Hjelmen fikk henne til å stoppe litt opp. Den kunne umulig tilhøre en vanlig fotsoldat. Det så ikke ut som noe hun hadde sett blant borgsfolket heller, så kanskje han var en Serer? Desto bedre. Ritva så hånlig ned på ham, forsøkte å innprente med blikket hvor lite hun satte pris på at han hadde avbrutt henne.

Måten han så opp på henne fikk henne til å stusse. Ingen hadde sett på henne på den måten før. Det forsiktige smilet og noe annet… kunne det være frykt? Han hadde vel all grunn til å frykte henne nå, men Ritva fikk det ikke til å stemme. Hårene reiste seg i nakken. Hun snudde seg for å se om noe sto bak henne. Nei, det var bare dem her, snøen og åtselfuglene. Nei, men han så fremdeles på henne på den måten, som om hun var… «Jeg er ikke et spøkelse, ikke enda.» Ordene kom harde og bitre av leppene. Den kraftige mannen lot til å prøve å vri på seg. Han hostet. «Er du… er du sikker?»

Når hun tenkte seg om så var hun slettes ikke sikker, men tross usikkerheten så virket det ikke særlig sannsynlig.
«Kanskje det er du som er et spøkelse.»
Hun sa det imens hun førte kniven opp mot glippet mellom hjelmen og brystplaten hans.
«Brynje.» Sa han og hostet litt igjen. «Du må nesten ta av meg hjelmen først hvis du vil…» Han lot til å gå tom for pust og måtte trekke den igjen et par ganger før han fortsatte «…finne halsen min.»
Ritva skrapte med tuppen av kniven for å få det bekreftet. Hun sukket.
«Altid skal det være noe mer å gjøre.»
Hun festet kniven i beltet for å kunne bruke begge hendene, men hun rakk knapt å få ordentlig tak på den før hun fant seg fanget i et kraftig grep rundt halsen.

Hun hadde ikke sett at han hadde armen fri. Det var idiotisk. Han hadde lurt henne. Men han skulle få angre. Ritva vred på seg, kastet på seg så hardt hun kunne for å komme seg fri. Et lite øyeblikk mistet hun nesten motet i det det svartnet for henne, men så glapp grepet og hun falt bakover. En liten latter unnslapp leppene.
«Hva trodde du!?
Hun ropte det og lo høyere.
«Hadde du kunne kommet deg opp så hadde du ikke ligget her nå. Hva, skulle du ha enda en kropp for å tynge deg ned?»
Hun gliste ned mot ham når hun kom seg på bena igjen.
«Du som bare skal dø her uansett, kunne du ikke bare satt pris på få gå litt raskere?»
Han hadde ikke mer skam enn at han smilte tilbake.
«Hvem tror du at jeg er?» Sa han.
Ritva la hodet på skakke, overrasket over spørsmålet.
«Jeg har ikke den ringeste anelse.»
Nå var det han som lo der nede. Lo, hostet og kjempet for å trekke pusten.
«Dette er skjebnen jeg fortjener.»
Han sa det med et smil som stivnet i smerte.
«Ramute av Veimar, hvor langt du har falt.»
Ritva rynket brynene og prøvde å huske om hun hadde hørt navnet før.
«Er du en Serer?»
Overraskelse og vantro gled over ansiktet hans ved spørsmålet hennes.
«Veimar klan, av syv klaner.»
Ritva trakk på skuldrene, men så husket hun at hun hadde hørt om syv klaner før.
«Jeg har hørt om Sorven klan.» Sa hun forsiktig, med ett litt forlegen, men mer på denne mannens vegne enn seg selv. Hvis hun skulle dømme etter hjelmen hans så var han vel mer enn vant med å bli kjent igjen til vanlig. Og så skulle han dø her nå, bløgget av en ussel, uvitende felthore.
«Hvis du er så viktig, hvorfor ligger du her?»
Han bare så på henne en stund, med vide søkende øyne.
«Hva er du for noe da?»
Når hun ikke svarte fortsatte han. «Jeg har aldri sett noe som ligner på deg før, hvis jeg allikevel skal dø, kan du ikke fortelle meg hva du er for noe først?»
Det han sa gav ingen mening. Kanskje han hadde skadet seg i hodet.
«Jeg er vel ingenting.»
Men han så på henne på samme måte, som om det hun sa ikke gav noen mening for ham heller.
«Jeg er bare en vanlig jente fra Osen. Gjør du narr av meg?»
«Du ser ikke ut som noen vanlige jenter fra elveslettene jeg har sett før.»
«Hvordan ser jeg ut da?»
Han så på henne med granskende øyne.
«Huden din er grå, håret ditt er hvitt…»
Han rakk ikke å si mer, avbrutt av at Ritva løftet litt av håret sitt og skrek til når hun så det. Det var hvitt! Hun slet av seg hanskene og skrek igjen når hun så hvor svarte fingrene hennes var. Var det koldbrann? Skrekk jog gjennom hennes før hun husket at hun uansett hadde bestemt seg for å dø. Men tenk om hun ikke ville dø allikevel. Hvordan skulle hun leve uten hender? Ja ha, hva hadde hun trodd, at hun kunne sove ute i snøen uten å pådra seg skade?

Etter at den verste skrekken hadde lagt seg så hun nærmere på fingrene, gned dem sammen, knep i dem, prøvde å skrape det svarte vekk. Det skulle vel ikke vært så mye følelse i dem om de var så skadde? Hva hadde skjedd med henne?
«Så da vet du ikke selv heller,» det kom fra nede ved bakken «hva du er.»
Ritva stirret fremdeles på hendene sine, flekset dem, knyttet dem, spriket med fingrene. Med en plutselig rastløshet trakk hun opp ermet, svart til grått opp armen, trakk opp skjorta for å se på magen sin, grå, trakk opp buksebenet, svart. Hadde hun bare hatt noe å speile seg i. Hvordan så hun egentlig ut i ansiktet? Hun følte seg svimmel.

«Men du?» Sa han.
Med en kraftanstrengelse klarte hun å vri litt av oppmerksomheten sin ned mot ham.
«Du kunne ikke vurdert å hjelpe meg løs i stedet for å drepe meg?»
Ritva skulte ned på ham. «Slik at du kan drepe meg?»
«Kanskje du kunne hjulpet meg å finne leiren min.»
«Og hva skjer med meg da?»
«Kanskje legen min kan se på deg?»

Ritva så på hendene sine igjen. Dette var galt, alt var galt. Hun skulle ikke hjelpe fiendene. Hun skulle ikke se noen lege. Hun skulle jo dø her slik hun fortjente. Denne mannen, han snakket jo sikkert ikke sant en gang. Så snart han var løs ville han vel bare kvele henne med de kraftige hendene sine. Ja, det var kanskje ikke det verste. Så slapp hun å gjøre det selv. Ritva dro på seg hanskene igjen.
«Greit.»

Det tok henne en stund å flytte de første kroppene. De var stive og tunge og hun måtte legge hele vekten sin i og sparke fra mot bakken for å velte dem over, litt etter litt. På den siste kroppen stakk spissen på et sverd opp gjennom ryggen. Den kraftige mannen vred på seg og stønnet når Ritva dyttet i den.
«Vent.»
Han bet tennene sammen der han lå og prøvde å få hånden sin under mannen.
«Han har meg, han fikk meg.»
Friskt blod piplet frem ned fra mellom kroppene. Ritva satte seg på kne, forsøkte å se hva som hadde skjedd. Den døde hadde fått inn sitt siste hugg. Der under seg holdt døde hender fremdeles om dolken som var plantet i den kraftige mannens buk.
Ritva så den fremmede inn i øynene.
«Ja vel,» sa hun, «det får ikke hjelpe.»
Hun la skulderen mot den døde kroppens side for å vippe den opp og så førte hun sin egen kniv inn mellom kroppene for å forsøke å lirke den dødes fingre bort fra kniven.

Hun gav opp etter en stund, hun kom ikke godt nok til og kunne ikke ta ordentlig i samtidig som hun holdt den døde kroppen oppe.
«Hva var det du het igjen?»
«Ramute av Veimar.»
«Beklager hvis dette ikke går så bra.»
Så spant hun seg og brukte alt hun hadde av krefter for å løfte kroppen opp først for å unngå at kniven kuttet bredere i det hun dyttet den døde til siden.

Han tok det med fattelse, det skulle han ha, denne Ramute. Tross at han så blek ut når han tok seg til såret i buken, så klagde han ikke sin nød. Han ville hatt all grunn til det. Dette var et slikt sår som tok livet av folk. Det blødde friskt, men det blødde ikke så kraftig. Ikke at det kom til å hjelpe ham mye i dagene som kom. Om ikke legen han snakket om var et slags geni. Ritva gren på nesen.
«Nå da? Hvor er denne leiren jeg skal hjelpe deg til?»

Tross skadene kunne han med noe møysomhet og anstrengelse gå ganske greit selv. Og godt var det, for han var så høy at Ritva aldri ville klart å holde ham opp, hun nådde ham knapt opp til skulderen. Når han noen ganger seg mot siden eller holdt på å miste balansen måtte hun legge hele vekten sin i det for å hjelpe ham til å holde seg på bena. Det hele var så omstendelig at de rakk å komme seg ned halve bakken før Ritva begynte å tenke på Bror igjen.

Men, det kunne ikke hjelpes nå. Døden fikk vente. Hun kunne vel alltids gå ut hit igjen etterpå. Om de lot henne. Det kunne virkelig ikke hjelpes. Hver gang hun forsøkte å tenke over saken måtte hun støtte Ramute igjen. Eller passe på hvor hun satte sine egne bein.

Men hun var ikke død

Men hun var ikke død. Hun var nummen og frossen og hadde mistet følelsen i tærne, men hun var absolutt ikke død. Ansiktet sved og når hun førte hånden opp mot svien kjente hun nysnø mot fingertuppene.

Det knaket og protestert i kroppen når hun forsøkte å bevege seg seg, som om leddene hadde halvveis frosset sammen. Så kaldt, så kaldt, men om hun kunne kjenne smerten så måtte hun fremdeles være i live.

En skrapende lyd nær hodet hennes rev henne ut av tankene. Skrekk jog gjennom henne samtidig som hun husket hvor hun var og hvorfor. Ritva skrek og kjempet for å vri seg rundt, for å karre seg unna, for å komme seg opp. Skriket ble møtt av skarrende kraking og kraftige blaff, vinger som slo. Desperat spant hun kroppen og sparket fra med beina, kom seg opp i en kraftanstrengelse, snublet og falt igjen.

Fingrene søkte mot ansiktet, lette over armene, over føttene. Lettelsen over å ikke ha blitt spist på selv forsvant i kvalme når hun innså at det var Bror de hadde hakket på. De svarte åtselfuglene ventet ikke lenge med å lande igjen. «Nei!» Ropte hun fortvilet og veivet med armene. «Ikke rør ham!» Hun så seg om etter noe å slå dem med, men så ble hun bare stående.

Synet som møtte henne skar gjennom kroppen med en umulig blanding av skrekk, ærefrykt og vemmelse. Så langt hun kunne se var heiene dekket av nysnø, kremete gylden i en gryende soloppgang. Disen hang langt der nede i vikene og gjorde lyset fra morgensolen rødoransje, spredte den i faner over himmelen. Åtselfugler sirklet oppe på himmelen, flere en hun noen ganger kunne huske å ha sett og langt over åsene kunne hun se flere av dem komme tiltrukket av samlingen. De satt langs bakken også og sakte skrapte de og hakket frem marerittet som lå like under nysnøens uskyld.

Hvor mange hadde mistet livet i går? Hvor mange hadde de vært imens de fremdeles levde? Hvor mange av de som lå her var noen annens kjære bror? Tanken nummet sorgen hennes for en stund. Ritva tok seg til munnen, lurte vagt på hvorfor hun ikke gråt. Hvis noe skulle tvunget frem tårer måtte det da være dette.

Tanken på å jage fuglene svant fra henne. Hva godt skulle det gjøre? Hun hadde ingen måter å ta Bror med seg og ingen måter å forsikre seg om at han var trygg om hun gikk. Om hun ble, kom hun til å fryse i hjel selv og så kom de til å hakke ham i stykker uansett. Hadde hun bare vært litt sterkere så kunne hun dratt ham med seg. Om hun bare hadde hatt en kragg. Om hun hadde hatt noen til å hjelpe seg.

Hvor var hæren egentlig? Hvorfor hadde de ikke gjort noe med de døde? Det slo Ritva at hun slettes ikke var sikker på hvem som hadde vunnet slaget. Kanskje Sererene hadde drevet borgfolket østover igjen? Da ville det ikke være mye hjelp å finne, ikke for Bror, og ikke for henne. Da ville hun ikke ha noen sjanse for å ta dem igjen. Og om hun tok dem igjen. Nå som Bror var død, hvilken grunn hadde hun for å bli med hærstyrkene? Utenom det at hun ikke visste hva annet hun kunne gjøre.

Det fikk ikke hjelpe. Hvis hun kom seg tilbake til den siste leiren, så kunne hun kanskje finne hvilken retning hun skulle gå i. Kanskje det til og med var noen der nede, tross for at hun ikke kunne se noen røyk fra så lende. Om de hadde blitt jaget, så kunne hun kanskje finne noe å spise der? Ikke at hun var sulten nå, men det var kanskje sjokket og sorgen.

Med en ullen klump i magen knelte hun ved Brors kropp. Åtselfuglene hadde hakket ham i ansiktet, og det som ikke var splintret kjøtt var dekket av snø. Ritva kjente ingen vemmelse i det hun strakk hånden frem og børstet nysnøen bort. Ansiktet var nesten ikke til å kjenne igjen, men hun så at det var ham. Øynene hennes ble varme og et hulk unnslapp leppene. Nei nei nei. Til ingen nytte grep hun etter ham, prøvde å finne remmene som holdt rustningen sammen, ville ha ham ut, ville kunne løfte ham inntil seg.

Hun glemte at hun hadde bestemt seg for å gå. «Bror!» Hun sa det klagende og klappet ham på det opphakkede kinnet. «Ikke la meg alene Bror, ikke forlat meg her!» Hjelmen, den satt ikke så fast som resten av opprustningen. Med litt rikking og lirking fikk hun den av ham. Åh, nå så han litt mer ut som seg selv. Ritva strøk ham over det brune håret, stivt av svette og frost. Hun presset ansiktet sitt mot det, gråt i desperate hikst når hun kjente igjen lukten av ham. Igjen og igjen ropte hun navnet hans, tryglet ham om å slutte, om å gi seg, om å komme tilbake til henne.

Han var død. Hun visste at han var død, men en dyrisk, desperat og innbitt del av henne ville ikke godta det, nektet å tro på det. Hvorfor ville han ikke reise seg? Hvorfor ville han ikke se på henne? Hvorfor svarte han henne ikke? Kanskje var det samme grunn som alle gangene han hadde latt som om han ikke kjente henne igjen? En del av henne blandet det sammen og fikk seg til å tro at det at det var det som skjedde nå også. At han bare lå der urørlig fordi det å vedkjenne seg henne var for skammelig.

«Jeg vet det!» Ropte hun mot det frosne ansiktet. «Men så ikke bare ligg der, ta min plass nå, la meg være død, ta min plass i livet.» Hun slo mot brystplaten hans med knyttnevene. «Tror du ikke at jeg vet at det er jeg som skulle vært død!?» «Men så ikke bare ligg der da, ser du ikke at jeg vil gi mitt liv for ditt? Tror du meg ikke!?» Med kjappe fingre lette hun langs midjen hans etter kniven hun visst hang i beltet. Hun fant den og fikk dem ut av sliren. «Se på meg!»

I det hun løftet kniven mot halsen la hun merke til hvordan solen hadde nådd åssiden. Hvordan den fikk snøen til å glitre. Hvordan den ble reflektert der den traff metallet i rustninger og våpen. Det var lettere å se kroppene under snøen nå, og der fremme, støttet opp mot en død kragg, kunne hun se noen som nesten så ut som om… Noen som faktisk så på henne.

Hun forsøkte å slå det fra seg, det kunne jo ikke stemme. Det måtte jo være de skarpe skyggene i morgensolen som spilte henne et puss. Des mer hun forsøkte å bortforklare det, des mer var ble hun på det faste blikket som holdt hennes eget. Nei… Hun ville ikke distraheres bort fra det hun hadde vært i ferd med å gjøre. Hun hadde vært så nært avgjørelsen. Nei! Nei! Hun lette etter den, men fant ikke lengre viljen i musklene til å tvinge kniven inn i sitt eget kjøtt. Leppene hennes vred seg i en hatefull grimase. Dette hadde vært hennes øyeblikk, hennes og Brors. Nå hadde det glippet fra fingrene hennes på grunn av denne fremmede.

Ritva reiste seg. Hun kunne fremdeles finne roen, hun kunne fremdeles komme seg tilbake til avgjørelsen, om enn hun måtte drepe denne fremmede først for å gjøre det. Med kniven i et fast grep begynte hun å bevege seg forsiktig over de falne kroppene for å komme seg frem til ham.