Selv med det lille hun kunne se av ham

Selv med det lille hun kunne se av ham der han lå halvveis begravet av døde kropper og snø, så kunne hun se at han var en uvanlig stor og kraftig mann. Han hadde et stort rødbrunt skjegg og hår med den samme fargen bølget ut fra under en gylden og dekorert hjelm. Hjelmen fikk henne til å stoppe litt opp. Den kunne umulig tilhøre en vanlig fotsoldat. Det så ikke ut som noe hun hadde sett blant borgsfolket heller, så kanskje han var en Serer? Desto bedre. Ritva så hånlig ned på ham, forsøkte å innprente med blikket hvor lite hun satte pris på at han hadde avbrutt henne.

Måten han så opp på henne fikk henne til å stusse. Ingen hadde sett på henne på den måten før. Det forsiktige smilet og noe annet… kunne det være frykt? Han hadde vel all grunn til å frykte henne nå, men Ritva fikk det ikke til å stemme. Hårene reiste seg i nakken. Hun snudde seg for å se om noe sto bak henne. Nei, det var bare dem her, snøen og åtselfuglene. Nei, men han så fremdeles på henne på den måten, som om hun var… «Jeg er ikke et spøkelse, ikke enda.» Ordene kom harde og bitre av leppene. Den kraftige mannen lot til å prøve å vri på seg. Han hostet. «Er du… er du sikker?»

Når hun tenkte seg om så var hun slettes ikke sikker, men tross usikkerheten så virket det ikke særlig sannsynlig.
«Kanskje det er du som er et spøkelse.»
Hun sa det imens hun førte kniven opp mot glippet mellom hjelmen og brystplaten hans.
«Brynje.» Sa han og hostet litt igjen. «Du må nesten ta av meg hjelmen først hvis du vil…» Han lot til å gå tom for pust og måtte trekke den igjen et par ganger før han fortsatte «…finne halsen min.»
Ritva skrapte med tuppen av kniven for å få det bekreftet. Hun sukket.
«Altid skal det være noe mer å gjøre.»
Hun festet kniven i beltet for å kunne bruke begge hendene, men hun rakk knapt å få ordentlig tak på den før hun fant seg fanget i et kraftig grep rundt halsen.

Hun hadde ikke sett at han hadde armen fri. Det var idiotisk. Han hadde lurt henne. Men han skulle få angre. Ritva vred på seg, kastet på seg så hardt hun kunne for å komme seg fri. Et lite øyeblikk mistet hun nesten motet i det det svartnet for henne, men så glapp grepet og hun falt bakover. En liten latter unnslapp leppene.
«Hva trodde du!?
Hun ropte det og lo høyere.
«Hadde du kunne kommet deg opp så hadde du ikke ligget her nå. Hva, skulle du ha enda en kropp for å tynge deg ned?»
Hun gliste ned mot ham når hun kom seg på bena igjen.
«Du som bare skal dø her uansett, kunne du ikke bare satt pris på få gå litt raskere?»
Han hadde ikke mer skam enn at han smilte tilbake.
«Hvem tror du at jeg er?» Sa han.
Ritva la hodet på skakke, overrasket over spørsmålet.
«Jeg har ikke den ringeste anelse.»
Nå var det han som lo der nede. Lo, hostet og kjempet for å trekke pusten.
«Dette er skjebnen jeg fortjener.»
Han sa det med et smil som stivnet i smerte.
«Ramute av Veimar, hvor langt du har falt.»
Ritva rynket brynene og prøvde å huske om hun hadde hørt navnet før.
«Er du en Serer?»
Overraskelse og vantro gled over ansiktet hans ved spørsmålet hennes.
«Veimar klan, av syv klaner.»
Ritva trakk på skuldrene, men så husket hun at hun hadde hørt om syv klaner før.
«Jeg har hørt om Sorven klan.» Sa hun forsiktig, med ett litt forlegen, men mer på denne mannens vegne enn seg selv. Hvis hun skulle dømme etter hjelmen hans så var han vel mer enn vant med å bli kjent igjen til vanlig. Og så skulle han dø her nå, bløgget av en ussel, uvitende felthore.
«Hvis du er så viktig, hvorfor ligger du her?»
Han bare så på henne en stund, med vide søkende øyne.
«Hva er du for noe da?»
Når hun ikke svarte fortsatte han. «Jeg har aldri sett noe som ligner på deg før, hvis jeg allikevel skal dø, kan du ikke fortelle meg hva du er for noe først?»
Det han sa gav ingen mening. Kanskje han hadde skadet seg i hodet.
«Jeg er vel ingenting.»
Men han så på henne på samme måte, som om det hun sa ikke gav noen mening for ham heller.
«Jeg er bare en vanlig jente fra Osen. Gjør du narr av meg?»
«Du ser ikke ut som noen vanlige jenter fra elveslettene jeg har sett før.»
«Hvordan ser jeg ut da?»
Han så på henne med granskende øyne.
«Huden din er grå, håret ditt er hvitt…»
Han rakk ikke å si mer, avbrutt av at Ritva løftet litt av håret sitt og skrek til når hun så det. Det var hvitt! Hun slet av seg hanskene og skrek igjen når hun så hvor svarte fingrene hennes var. Var det koldbrann? Skrekk jog gjennom hennes før hun husket at hun uansett hadde bestemt seg for å dø. Men tenk om hun ikke ville dø allikevel. Hvordan skulle hun leve uten hender? Ja ha, hva hadde hun trodd, at hun kunne sove ute i snøen uten å pådra seg skade?

Etter at den verste skrekken hadde lagt seg så hun nærmere på fingrene, gned dem sammen, knep i dem, prøvde å skrape det svarte vekk. Det skulle vel ikke vært så mye følelse i dem om de var så skadde? Hva hadde skjedd med henne?
«Så da vet du ikke selv heller,» det kom fra nede ved bakken «hva du er.»
Ritva stirret fremdeles på hendene sine, flekset dem, knyttet dem, spriket med fingrene. Med en plutselig rastløshet trakk hun opp ermet, svart til grått opp armen, trakk opp skjorta for å se på magen sin, grå, trakk opp buksebenet, svart. Hadde hun bare hatt noe å speile seg i. Hvordan så hun egentlig ut i ansiktet? Hun følte seg svimmel.

«Men du?» Sa han.
Med en kraftanstrengelse klarte hun å vri litt av oppmerksomheten sin ned mot ham.
«Du kunne ikke vurdert å hjelpe meg løs i stedet for å drepe meg?»
Ritva skulte ned på ham. «Slik at du kan drepe meg?»
«Kanskje du kunne hjulpet meg å finne leiren min.»
«Og hva skjer med meg da?»
«Kanskje legen min kan se på deg?»

Ritva så på hendene sine igjen. Dette var galt, alt var galt. Hun skulle ikke hjelpe fiendene. Hun skulle ikke se noen lege. Hun skulle jo dø her slik hun fortjente. Denne mannen, han snakket jo sikkert ikke sant en gang. Så snart han var løs ville han vel bare kvele henne med de kraftige hendene sine. Ja, det var kanskje ikke det verste. Så slapp hun å gjøre det selv. Ritva dro på seg hanskene igjen.
«Greit.»

Det tok henne en stund å flytte de første kroppene. De var stive og tunge og hun måtte legge hele vekten sin i og sparke fra mot bakken for å velte dem over, litt etter litt. På den siste kroppen stakk spissen på et sverd opp gjennom ryggen. Den kraftige mannen vred på seg og stønnet når Ritva dyttet i den.
«Vent.»
Han bet tennene sammen der han lå og prøvde å få hånden sin under mannen.
«Han har meg, han fikk meg.»
Friskt blod piplet frem ned fra mellom kroppene. Ritva satte seg på kne, forsøkte å se hva som hadde skjedd. Den døde hadde fått inn sitt siste hugg. Der under seg holdt døde hender fremdeles om dolken som var plantet i den kraftige mannens buk.
Ritva så den fremmede inn i øynene.
«Ja vel,» sa hun, «det får ikke hjelpe.»
Hun la skulderen mot den døde kroppens side for å vippe den opp og så førte hun sin egen kniv inn mellom kroppene for å forsøke å lirke den dødes fingre bort fra kniven.

Hun gav opp etter en stund, hun kom ikke godt nok til og kunne ikke ta ordentlig i samtidig som hun holdt den døde kroppen oppe.
«Hva var det du het igjen?»
«Ramute av Veimar.»
«Beklager hvis dette ikke går så bra.»
Så spant hun seg og brukte alt hun hadde av krefter for å løfte kroppen opp først for å unngå at kniven kuttet bredere i det hun dyttet den døde til siden.

Han tok det med fattelse, det skulle han ha, denne Ramute. Tross at han så blek ut når han tok seg til såret i buken, så klagde han ikke sin nød. Han ville hatt all grunn til det. Dette var et slikt sår som tok livet av folk. Det blødde friskt, men det blødde ikke så kraftig. Ikke at det kom til å hjelpe ham mye i dagene som kom. Om ikke legen han snakket om var et slags geni. Ritva gren på nesen.
«Nå da? Hvor er denne leiren jeg skal hjelpe deg til?»

Tross skadene kunne han med noe møysomhet og anstrengelse gå ganske greit selv. Og godt var det, for han var så høy at Ritva aldri ville klart å holde ham opp, hun nådde ham knapt opp til skulderen. Når han noen ganger seg mot siden eller holdt på å miste balansen måtte hun legge hele vekten sin i det for å hjelpe ham til å holde seg på bena. Det hele var så omstendelig at de rakk å komme seg ned halve bakken før Ritva begynte å tenke på Bror igjen.

Men, det kunne ikke hjelpes nå. Døden fikk vente. Hun kunne vel alltids gå ut hit igjen etterpå. Om de lot henne. Det kunne virkelig ikke hjelpes. Hver gang hun forsøkte å tenke over saken måtte hun støtte Ramute igjen. Eller passe på hvor hun satte sine egne bein.